Snufs...

Som for så mange andre har forkjølelsen funnet min nese og hals også. Tett og sårt. En laber start på det nye året, men det går over.

Dagers leting i skogen etter den savnede ga ikke resultat. Det føles frustrerende, spesielt for familien, men også for oss andre. Ingen forstår hva som har hendt, selv om det mest sannsynlige er at han har blitt svimmel, tatt feil av veien og falt på et sted han ikke kan ses før man går rett på ham. Og etter en drøy uke i skogen er nok ikke det noe hyggelig syn, selv om det beste er å finne ham nå, før snøen kommer.

Nyttårsaften forbigås i stillhet sammen med forkjølelsen. Alle lesere ønskes et godt nytt år!

Døden kom nærmere...

I år kom døden nærmere og la seg som ett dempende teppe over julefeiringen. Det begynte i slutten av november, da et vennepar mistet sitt barn. Ord blir fattige da. Selv om man er langt borte får man forsøke å være der for dem. Så godt det går. På telefon. Heldigvis har de familie, venner og støtteapparat rundt seg. Og oss, i andre enden av telefonen, eller en reise unna, om de trenger litt miljøforandring.

Få dager før julaften døde min tante. Hun har vært syk lenge, men det var ikke før de siste ukene jeg forstod hvor nær hun faktisk var slutten. Jeg er glad jeg var hjemme forrige jul, slik tradisjonen tilsa. At jeg fikk treffe henne da. At jeg kan huske henne slik hun var når hun var frisk, ikke slik hun var den siste tiden. Tankene går selvfølgelig til den nærmeste familien, selv om det er et tomrom i mitt hjerte også. Et tomrom som sakte skal fylles med minnene av henne. Som når hun ville ha oss til å mime i juleselskapet, eller når hun etter et par glass rødvin spurte om jeg ikke skulle gifte meg snart, eller når hun hold rund meg og kalte meg for ”favorittnevø”. Snart er det begravelse og et siste farvel. Det blir både vondt og godt. Vondt fordi man må ta farvel til en man er glad i. Godt fordi man kan dele smerten med alle andre som føler det samme og fordi man kan vise sin deltagelse.

Omtrent samtidig forsvant vår alles ”onkel” på nabogården ved ”huset i skogen”. Nesten hundre år gammel ble han. Likevel kjørte han traktoren ut i skogen for å se til den. For aldri å komme tilbake. Han er fortsatt savnet. Familie og politi har lett. Med helikopter og hunder. Foreløpig uten resultat. Derfor reiser vi opp til ”huset i skogen” for å hjelpe til med letingen. Svigerfamilien har jaktet i området i tiår og kjenner skogen godt. Så nå skal det gås manngard på kryss og tvers. Letes i hver grøft og myr, under hver gren og bak hver sten. Og vi håper det ikke begynner å snø. For da må vi vente til våren.

Så jeg får legge skriveprosjektene på hyllen ennå noen dager. Bloggen får også ligge lunt i dvalen sin. Dere får bære over med meg, men jeg ønsker jeg snart kommer tilbake.

God jul

En riktig god jul ønskes alle mine lesere.

Svenske juletradisjoner...

I år er det svensk jul. Det er ikke helt det samme som norsk. Forskjellene slår begge veier. Maten er annerledes, mer som koldtbord, med juleskinke, "Janssons frestelse", små fete pølser "prinskorv", ribbebiter, sild i mange varianter, kjøttboller og mye mer. Og den samme maten spises til lunch og middag julaften, første juledag og annen juledag. Til frokost serveres bare et utvalg.

Man gir hverandre presenter også, men de heter "julklappar". Historien sier at i gamle dager satt de gavene utenfor døren hos naboen og klappet/banket på døren, for så å begi seg til neste nabo, eller hjem.

Det beste med svenske juletradisjonen er at man til hver gave skriver et lite rim som skal gi mottageren ett hint om innholdet. Det hagler av nødrim og liksomord, men av og til dukker det opp gullkorn. Selv syns jeg dette er julens høydepunkt, endelig har jeg en legitim grunn til å skrive på rim. Det beste er når man i sitt lille dikt ikke avslører innholdet før pakken åpnes, men når den vel er åpnet ser man øyeblikkelig koblingen mellom dikt og present.

Denne julen har jeg tjuvstartet. I bloggeland fant jeg et fortvilet rop om hjelp. Utfordringen var ikke til å motstå og resultatet ble disse to forslagene:

1)
Andras läppar mot din krage?
Främmande fingrar på din mage?

Nej lätt på foten är inte skoj
Använd därför denna fotboj

2)
Några vandrar från hand till hand
Andra flyger från man till man

Dessa är för lätta på foten
Då kan jag bli lite snopen

Smart det kan vara att markera
Redan innan man ska servera


Så kan dere jo gjette hva pakken inneholder...

Considerate creator... thats me

Hm, det er visst slik jeg er... Jammen bra noen vet... Jeg er nok ikke så estetisk som det hevdes, selv om jeg skulle ønske det...

Ambivalens...

Mitt forhold til julen er ambivalent. Innimellom får jeg et snev av julestemning. Når jeg hører en julesang, spiser en pepperkake eller drikker gløgg. Senere blir jeg kvalm av all falskhet, påklistret hyggelig stemning, stress, kjøpetvang, superkommersialisme og forventningspress som julen fører med seg. Allerede i oktober begynner sikkert de ivrigste å forberede seg til disse to tre stakkars dagene i slutten av desember. De dagene alt skal være perfekt. Alle skal være glade. Alle skal være hyggelige mot hverandre. Og blir det ikke slik forblir det en dypt bevart hemmelighet i familien. For man får ikke lov å ha en trist jul hvor alle krangler bobler opp til overflaten og kulminerer i årets krangel. Og naboene, som får sin julestemning ødelagt av skriking og banneord fra leiligheten ved siden av, de holder kjeft og går stille i dørene i hele januar. Som dere forstår. Litt ambivalent.

Lørdag fikk jeg ett lite snev av julestemning. Det krydde av folk på hele Strøget. Illum var tjukt av folk med desperate blikk på jakt ett gaver til onkel Frode og Tante Siv, for ikke å glemme de små niesene og nevøene. Cafe Norden var, ikke helt overraskende, en kokende gryte av sultne, slitne, power-shopende mennesker. Likevel lykkes det å få et bord. Og litt mat. Og en kopp kaffe og en kake. Nesten så man rullet derifra. Ut på slagfeltet igjen. Gå i kø. Manøvrere seg mellom møtende, kryssende og sinker som smågår rett foran deg. Men, akkurat disse timene, da hadde jeg litt julestemning.

Det er over nå. Etter disputasjonsmiddag, der man møter en 15 åring som sender opp mot 1000 SMS per dag, og en sløv dag med en krimroman, nettet, litt jobb og litt teve er man kurert for denne gang.

En annerledes helg...

Ingredienser for en annerledes helg:
• Myr
• Rifle
• Dans
• Juleøl
• Akevitt
• 3 steker
• 4 damer
• 25 menn
• Regntøy
• Konjakk
• Innvoller
• 12 skudd
• Bilstereo
• Kompass
• Håndbak
• Langt tau
• Hangover
• Fingerkrok
• Pust og pes
• Refleksvest
• Oransje cap
• Tre skrotter
• 36 kilo kjøtt
• 10 km gange
• Gummistøvler
• Norsk julemat
• Lever i hånden
• 1000 km bilkjøring
• 30 bokser kjøttdeig
• 180 graders kompasskurs
• Noen hundre "Hoj" ropt under utvalgte deler av gangen

Jeg lever i tiden, jeg forventer effektivitet...

Testet min skrivehastighet i dag. Fant en referanse til et testprogram på nettet. Så jeg måtte jo teste. Vet ikke helt hvordan jeg havnet der. Av og til sitter man jo som en amøbe og surfer seg gjennom diverse sider uten å tenke...




Resultatet ble i overkant av 200 tegn per minutt, noe de karakteriserte som ganske raskt. Vet ikke helt om jeg er fornøyd med det. Tror også jeg skriver raskere når jeg ikke skriver "diktat" over en eksisterende tekst, men det er ikke så lett å måle... Da kan jeg jo ikke skrive fortere enn jeg tenker... Eh... ikke sånn, men av og til må man tenke seg om for å finne ut hva man skal si og hvordan man skal formulere seg.

Hvor raskt skriver du?

Like plutselig som...

O store lykke! I dag ble et forlag observert på bloggen min. Noen fra cap-wg2.cappelen.no har besøkt bloggen. Og hva jeg vet kjenner jeg ingen der... Eller kanskje jeg gjør... En gammel rev av en blogger. Som blogger i arbeidstiden... Hm... Så kanskje forlaget ikke er på jakt etter gullkorn i bloggeverden for å skaffe seg nye forfattere som de kommer løpende etter med gullkantede kontrakter meg sjenerøse forskudd som gir en bekymringsløs tilværelse resten av livet... Kanskje ikke det nei. Men det var en besnærende ide. Av og til er det deilig å drømme på egenhånd.

Plutselig tillbake...

Brutalt kastes man inn i den grå hverdagen etter en ukes slaraffenliv blant skandinaviske turister i gettoen på kanariøyen. Der man knapt kunne bevege seg uten å treffe en svenske. Så det meste var som hjemme. Bortsett fra at vi havnet på Salsabar med DJ'en Anna fra Stockholm og en pianist. Sammen med litt for mange mohjitas. Som gjorde at de fengende salsarytmene ble fanget inne i hodet og banket taktfast neste morgen. Ja, faktisk nesten hele dagen. Så den dagen ble det ikke gjort så mye. Bare lest litt. Og det er jo helt OK om man har ferie.

Og så kom regnet. På kanariøyen. De sa det regnet en gang hvert år, men den uken jeg var der regnet det minst tre ganger. Men spanjoler sier så mye rart. Spesielt på engelsk. For snakker de ikke svensk er det ikke sikkert de er så flinke i engelsk heller. Og da er det jammen ikke lett å forstå noen ting.

Det var også litt vanskelig å forstå hvorfor det gikk så mange mannlige par opp og ned hovedgaten. Egentlig har jeg ikke forstått det ennå, men jeg gjetter på at denne delen av øyen var et fristed for menn som liker menn. På en T-skjorte stod det "I think he's gay" med en pil som formodentlig skulle peke på kavaleren.

Men nå er klokken 00:43 og det er på tide å komme seg hjem fra jobben etter å ha vært nødhjelp for en kunde med problemer. De blir så glade når man løser deres problemer. Og man føler seg så glad selv...

Pausefisk...

Kofferten er pakket. Taxi bestillt. Passet letet frem. I morgen tidlig begir jeg meg til sydligere breddegrader. Til solens land. Til en øy midt i et stort hav. Der kommer jeg å befinne meg i et hav av turister. I en uke. Derfor kommer bloggen å bli enda mer sporadisk oppdatert. Eller...

Hei, god morgen...

"Hei, god morgen" hilser den asiatiske bussjåføren meg blidt når jeg stikker hodet inn i bussen for å høre om den går til sentralstasjonen. "Ja, ja, selvfølgelig, sentralen, ja" svarer han. Putter billettkortet ned i automaten. "Piiiiip". Uff, det hørtes ikke riktig ut... "Ikke penger igjen" sier han, "aj, aj, aj". "Hvor mye" spør jeg mens jeg roter i lommen etter småpenger. "Femten kroner". Jeg legger fram pengene. "Takk, takk". Han gir meg billetten. Han har begynt å kjøre, så jeg vakler på ustøe ben bakover i bussen.

"Hei, god morgen". Neste stoppested. Nye passasjerer. De fleste titter forundret på ham. Noen morgenfriske svarer "God morgen".

Lost in Transportation...

04:40: Pip, Pip, Pip.
Jeg spretter opp og slår av vekkerklokken. Regnet slår mot vinduet. Ute er det mørkt. Utsikten fra ellevte etasje får jeg ikke en sjanse til å nyte. Stikker hodet under springen og forsøker å vaske bort søvnen. Taxien går om ti minutter. Hotellet ligger midt i ingensteder en halv time utenfor Hamburg. Flyet går, om det går, 0705. Skulle egentlig vært hjemme i går kveld. Første fly ble kansellert. Det var en Dash-8, men de flys ikke lenger av SAS.

I går 18:00: "Passasjerer som skal videre fra Frankfurt til... bes kontakte billettkontoret, da dere ikke kommer med neste fly på grunn av forsinkelse".
"Hva faen" utbryter jeg og møtes av fire lattermilde øyne. Jeg er ikke alene. To jenter fra Kristiansand skulle også med samme fly. Det føles bra å ikke være alene.

Slukørete, men likevel muntre, tropper vi opp på billettkontoret. De taster febrilsk, snakker fort på tysk med hverandre og utveksler oppgitte blikk. Lettere oppgitt forklarer de at det ikke lenger er mulig å komme seg fra Hamburg til København med fly i kveld. Så de sjekker hoteller. Alle hotell i umiddelbar nærhet er fulle. Og flyet går forresten 0705 i morgen tidlig. Og nå har vi funnet et hotellrom. Hotellet ligger en halvtimes tur med taxi fra flyplassen. Og du må være her senest en time før avgang. Klokken 6 tenker jeg i mitt stille sinn. Hadde jeg ikke hatt et møte klokken 9 i morgen i Malmö kunne jeg ha tatt neste fly... "Hotellet henter deg og de andre ved "Marlboromannen" der borte."

Nesten en time står vi der og småprater, ler hysterisk, ringer hjem for å fortelle siste nytt og venter... Så kommer en taxi og henter oss. Regnet slår mot ruten og den enslige viskeren løper febrilsk fram og tilbake for å gi oss muligheten til å skimte ødemarken vi kjører gjennom. Alt er mørkt, det er vått og vi ser ingen ting som ligner et hotell.

Etter en halvtime med hysterisk latter og dårlige vitser er vi framme. Vi får hvert vårt rom og møtes til middag. Det spilles tysk dansebandsmusikk. Vi titter oss forbauset omkring. Vi trakk nok ned gjennomsnittsalderen betraktelig når vi kom. Grå hoder med leggevann og løstenner vrimler omkring oss når vi sniker oss bort til buffeen for å få en etterlengtet matbit. Og en øl. Stor. Ingen har lyst til å danse, selv om vi sikkert kunne fått alle kavalerer vi ville. Vi går hvert til vårt og kryper til køys, vel vitende om at vi skal opp om noen små timer...

Ich bin ein Hamburger...

Plutslig befinner jeg meg alene på et hotellrom midt i en millionby... Spørsmålet er om man skal legge seg tidlig, fortsette å jobbe eller gå ned i baren for å ta en drink eller fem med sine kollegaer. Om jeg ikke skal blogge da... Fornuften sier sove, samvittigheten sier jobbe, lysten sier drink... Disse vanskelige valg....

Mandag, igjen...

Så var det plutselig mandag igjen, rent bortsett fra at det rakk å bli tirsdag før jeg skrev dette. Heldigvis har de to siste mandagene ikke vært så mye mandag som de to forrige. PCen er gjenopplivet og ingen flere slaver har sluttet.

November har sneket seg innpå oss og noen er i full gang med NANO, men NANO får klare seg uten meg. I morgen reiser jeg til Tyskland igjen for å gå på kurs. Egentlig passer det ikke i det hele tatt, for jeg har masse annet jeg egentlig burde ha gjort. Både på jobben, på bloggen og i skriveriene. Snart er det frist for Signaler.

Forfatterselskapet møttes igjen i forrige uke. Eller i hvert fall tre av oss. Den fjerde trodde det var tirsdag på torsdag og gikk derfor glipp av hele onsdagen. Som var vår utvalgte dag. De sier pene ord om det jeg skriver. Og jeg sier pene ord om det de skriver. Er vi for snille med hverandre? Typisk nok hadde de ikke koblet Trist som filleren til noen tilfeldigvis lignende personer (ja, helt tilfeldig...), men de likte teksten likevel.

Pianist?

Jeg har hatt "konsert" for en professor på universitetet der jeg studerte. Det var en festlig tilstelning. Alle var der. Også den store kjærligheten. Dessverre var hun uoppnåelig for meg, i hvert fall da. Så for å få utløp for mitt melankolske humør satt jeg meg ved pianoet og fant trøst i tonene. Det var en langsom, stakkato og trist melodi, eller samling av tilfeldige nedtrykkinger av tangenter, som fylte foajeen der jeg satt. For meg var det den vakreste melankolske melodi jeg hadde hørt. Den var nøye avstemt til min sinnsstemning. Etter en liten stund hørte jeg at noen satt seg et stykke bak meg. Uvanlig nok snudde jeg meg ikke, men fortsatte å spille som om ingenting hadde hendt. Tenkte det var noen som hadde fått et par øl for mye og som trengte en pause i dansen. Jeg håpet jo det var "den store kjærligheten", men antok at det ikke var det... Lenge satt vi slik, jeg famlende på pianoet på leting etter toner som kan trøste min sjel og min anonyme tilhører, som jeg fornemmer, men ikke helt kan avgjøre om fortsatt sitter der eller om vedkommende stille har listet seg ut og rømt fra min kakofoni. Så plutselig hører jeg noen reise seg bak meg og ta et par steg mot meg. Jeg snur meg halvt og faller litt ut av spillingen. "Det er vakkert" sier professoren. Jeg holder på å falle av krakken i forskrekkelse. "Hva... det var ikke meningen..." er det eneste jeg klarer å stotre frem. "Ha en fortreffelig aften, nu trekker jeg meg tilbake" sier han. Stum sitter jeg og måper etter ham, der han spaserer ut i den mørke høstnatten...

Stor eller liten katastrofe, eller ingen katastrofe om vi er heldige...

Spørsmålet er ikke om jorden utsettes for en miljøkatastrofe eller ikke, men hva konsekvensene blir om vi agerer ut fra om det blir det eller ikke... En tankevekkende logisk argumentasjon som ser på konsekvensene om vi velger å gjøre noe eller ikke for å forhindre global oppvarming.

Mandag...

Så var det mandag igjen. Og ikke nok med det. Denne mandagen medførte, som den forrige, noen mindre hyggelige opplevelser. Det har begynt å utarte. At mandager faktisk har blitt mandager. På den måten mange opplever mandager. For eksempel når de kjøper bil. Å få en mandagsbil er jo ikke så heldig. Men bilen min er ingen mandagsbil, tror jeg.

Tilbake til mine mandager. Forrige mandag som en av mine ansatte og sa han hadde fått et tilbud han ikke kunne takke nei til. Tilbud om en tilsvarende jobb i samme by som han bor. Og det var ingen ting jeg kunne gjøre. Hverken øke lønnen, kjøpe et hus til han her, eller noe annet. Etter ti års pendling ville han gripe sjansen. Og jeg forstår han godt. Selv om det medfører en del hodebry for meg når en slutter, en annen er på vei til å slutte, en går på pappapermisjon i 8-9 måneder, en er grønn på vårt viktigste system. Kapasiteten synker. Så det gjelder å styre kundenes forventninger. Og salgsapparatets drømmer om hva som kan leveres. Alt dette var forrige mandag.

Så, hva skjer i dag, denne ukes mandag. Jo, min jobb-PC nekter å starte. Kanskje den tror den gjorde meg en tjeneste, slik at jeg slapp å jobbe. Den gang ei. Jobbe må man, okke som. Og i tillegg til å jobbe må man ringe supporten, vente fire timer på at en tekniker skal komme. Ja, ikke sitte og tvinne tommeltottene vente, man sørger jo for å ha litt møter, skrive møtereferat på en annen PC og gjøre litt annet forefallende arbeid, men likevel venter man utålmodig på at redningsmannen/kvinnen skal komme. Og tre minutter før de garanterte fire timene de maksimalt skal bruke er omme ringer det en fyr som sier han er på vei. Han titter litt på PCen min, der alle mine viktige dokument og all e-post med markering for oppfølging ligger, siden det ikke er plass til all min e-post på serveren. Og nåde han om han formaterer harddisken min. Da kan det hende jeg blir voldelig. At jeg tar strupetak på ham og holder til han visner hen mellom mine hender. Han gjør ikke det. Formaterer harddisken altså. Etter en samtale med leverandøren er de nesten enige om at det ikke er disken som er gåen likevel. Det bare virker sånn. Det er noe galt i filtabellen for boot-sektoren. Det gjør at harddisken ikke finner filene den leter etter når den skal starte. Så da må vi fikse på filtabellen, men det kan ikke gjøres på en kryptert harddisk, så først må vi avkryptere den. Det tar nesten tre timer, så han løper av gårde til en annen kunde. Og like før hans arbeidsdag er slutt er den ferdig. I morgen er han allerede fulltegnet, så han sender en annen. Hjelp, en ny mann som skal klå på min PC. En ny risiko. En som kan formatere harddisken min. I morgen. Men da er det tirsdag. Og tirsdager skal ikke være så triste som mandager. Det har mandagenes fagforening sørget for. Skal det skje noe trist skal det skje på en mandag. Så det så!

Så er spørsmålet hva som venter meg neste mandag. Kanskje jeg skulle ta fri. Eller kanskje ikke. De fleste ulykker skjer jo i hjemmet, så det er kanskje bedre å gå til jobben likevel...

Merkelige sammentreff...

Søkemotorernes algoritmer leter seg av og til frem til mine blogger. Det er en variert samling søkeord som gir treff.

Nattens mulm og mørke:
- metastaser i buk (Beskjeden)
- frem fra glemselen, lyrikk (Kreativ?)
- eldre cafe (På Café)
- missfoster (På Café) - nå rettet til misfoster i teksten

Den grå hverdagen:
- novellekonkurranse 2007 (En grav og gå til)
- hva tjener en forfatter (ukjent)
- deterfintmedregn (ukjent)
- vinduet novellekonkurranse (En grav og gå til)

Man kan jo undre om de finner det de leter etter hos meg. Dessverre tror jeg ikke det. Hyggelig likevel at de kommer på besøk...

I grønne klær...

- Her, vi har forberedt et skap til deg.
- Hvilken størrelse bruker du? Hun måler meg med blikket.
- Large blir nok bra, sier jeg.
Hun tar fram en medium og en Large og holder de opp mot overkroppen min.
- Ja, det får bli Large, selv bruker jeg medium... Hun lar replikken henge litt i luften. Den spinkle damekroppen snur seg mot døren.
- Jeg venter her ute til du har skiftet...
Jeg nikker mot henne og begynner å kneppe opp skjorten. Det kjennes litt fremmed å kle av seg i en garderobe med åpne dører i begge ender og folk flyende fram og tilbake som virvelvinder forbi dørene. Ikke for at jeg ser av det sjenerte slaget, men likevel.
- Nå ble jeg vel fin, sier jeg kjekt når den grønne habitten pryder min kropp. Hun smiler skjelmsk tilbake. Hun går jo i dette hver dag, for meg er det en odde opplevelse.

- Her er operasjonssalene. Hun peker nedover en trang korridor. Grønnkledde løper fram og tilbake. Vi går inn på en sal. I hjørnet står en sykepleier og pakke opp sterilt gods. Min følgesvenn forklarer hva som skjer og viser meg papiret som dokumenterer hva de har pakket opp og hvor de skal kontrolltelle alt når operasjonen er over.

En eldre dame rulles inn på et smalt operasjonsbord. Hun skal gjøre en hysterektomi. Det er en kreftoperasjon. Jeg nikker. Vi prater litt mer om hva som skjer her inne. Hvem som gjør hva. Så begynner de å legge kateter på den gamle damen. Vi står på første benk. Jeg prøver å se bort. Ikke fordi jeg ikke tåler å se en gammel dames kjønn, men av respekt for den gamle. Jeg har jo ikke noe med operasjonen å gjøre.

Plutselig kommer operasjonslegen inn. Han hilser på min følgesvenn. Og på meg. Jeg blir helt perpleks. Håper han ikke hadde vasket seg sterilt, tenker jeg, for jeg har ikke gjort det. Han forsvinner raskt ut igjen og kommer tilbake en liten stund senere med underarmene i været. Operasjonssykepleieren hjelper ham på med hanskene. Jeg titter på min følgesvenn og nikker. Hun forstår. Jeg har sett nok. De trenger ikke flere pasienter i form av besvimte observatører. Stille sniker vi oss ut før kirurgen setter kniven i magen på pasienten.

Pølse til frokost

En lang tynn mann kommer bærende på en pose rykende varme pølser. Pølsene kommer rett fra fabrikken. Utsalget åpner klokken fem om morgenen. Han dekker på med sennep og øl. Det er fredag morgen og tid for den tradisjonelle fredagspølsen, eller "Knaken" som de kaller den. Og det er ikke en hvilken som helst pølse. Det er en tjukk, grov og saftig variant som lages av en utvalgt pølsemaker. Sennepen er søtlig, ølen er bitter. Som troll av eske strømmer gamlegutta fram på slaget kvart over åtte. De tar sin pølse, en kladd sennep og ett glass med øl. I over 30 år har de holdt på. Og ikke kommer de slutte med det første heller.

Tallkunster...

Noen ganger kan tall være mer enn bare tall. Som for eksempel som dette.



Tallet Π (pi - alias 3.14 eller omkretsen av en sirkel delt på diameteren) her presentert med 240 x 120 desimaler.

To bilder, en by...

For mange år siden arvet jeg morfars gamle kamera. Et lite, solid og velbrukt kamera han brukte når han reiste rundt som journalist og tok bilde av menneskene han møtte på sin vei og stedene han var. Nysgjerrig som jeg er måtte det prøves. Med svart/hvit film. Nå er bildene scannet og beskåret. Dessverre tror jeg at jeg kastet kameraet. Det angrer jeg på nå. Jeg får glede meg over bildene. Noen som kjenner seg igjen?

Engelsk grammatikk

You Scored an A

You got 10/10 questions correct. It's pretty obvious that you don't make basic grammatical errors. If anything, you're annoyed when people make simple mistakes on their blogs. As far as people with bad grammar go, you know they're only human. And it's humanity and its current condition that truly disturb you sometimes.

The It's Its There Their They're Quiz

En grav og gå til...

Vinduet hevder å være Norges ledende litteraturtidsskrift. Det kan godt være det er sant, men er det det blir jeg kanskje litt skuffet. Ikke fordi jeg ikke rakk å levere inn en novelle til deres novellekonkurranse. Ikke fordi de ikke har oppdaget bloggen min. Nei, rett og slett fordi de ikke har rettet, hva jeg mener er, en triviell feil i tittelen på en av de innsendte novellene. En av novellene har samme tittel som mitt blogginnlegg:

"En grav og gå til"

Som den oppvakte leser allerede har forstått er den korrekte formen denne:

"En grav å gå til"

For å være helt sikker har jeg sjekket med Korrekturavdelingen. For de vet jo hva de snakker om, eller? Jeg vet at jeg legger hodet på hoggestabben når jeg kritiserer en tittel på en novelle jeg ikke har lest. På samme måte som noen som bare leser tittelen på min bloggpost og tenker at Hobbyfilosofen er en dust, siden han ikke vet forskjell på å og og. Selvfølgelig kan det være et poeng fra forfatteren at det står og og ikke å. Kanskje er det nettopp det novellen handler om. Og og å feil altså. På samme måte som denne posten. Jeg tar nå sjansen likevel. Min hypotese er at Vinduet har vært slurvete med korrekturlesingen. Og det syns jeg ikke Norges ledende litteraturtidsskrift har råd til å være. Min skepsis steg til uante høyder når jeg oppdaget dette.

Hva skal vi ha til middag?

Blar sakte gjennom kultursidene. Leser en bokanmeldelse, men glemmer hvilken bok der er før jeg blar til neste side.
- I dag er det din tur å lage middag, kommer du hjem i normal tid?
- Ja, jeg tror det... ikke noe spesielt på gang i dag.
Spiser resten av frokosten med nesen i avisen. Nipper til teen.
- Jeg tar fram litt remsefisk(*)
- Å, men ikke lag thai nå igjen...
Uff, der røk den planen, og ikke liker hun min fiske-pesto-pasta heller. Jeg får finne på noe annet... Orker ikke tenke på det nå. Må pakke meg sammen og komme meg på jobb...

- Hallo, noen hjemme...
- Ja, her oppe, katten er helt propell...
- Har du vært flink i dag?
- Ja, Har ikke du?
- Jo, som vanlig, istemmer jeg.
- Ja, alt er som vanlig, litt for vanlig, jeg tror jeg trenger ferie, nå, eller i hvert fall å bli skjemt bort litt... Hodet litt på skakke, øynene myke som fløyel.
- Ja, jeg tok jo fram fisk i dag morges.
- Å... ja, men det er vel ikke å skjemme oss bort...
- Nja, det spørs jo hva man lager... Jeg forsøker litt halvhjertet, men er nok neppe særlig overbevisende.
- Tenk å sitte på en gresk restaurant med en stor salat, fetaost, moussaka og et glass vin... Jeg hører hun drømmer seg bort.
- Ja, det hadde ikke vært dumt...
- Det finns jo en gresk restaurant ved torget... Tonefallet avslører henne... Hun vil. Og hun fisker... Vil jeg?
- Ja, da drar vi da, eller...
Hun nærmest hopper av glede, strekker seg og gir meg en klem. Mens fisken fortsatt ligger til tingning i kjøleskapet. Og venter. På hva jeg skal lage til middag i morgen...


* Remsefisk (oppfunnet av Hobbyfilosofen) - Fiskebiter pakket enkeltvis i plast og som selges i remser på fire eller fem.

Forfatterselskapet møtes igjen...

En stor raggete golden retriever titter nysgjerrig opp på meg når jeg passerer på vei inn til våre midlertidige møtelokaler. Den småknurrer, men logrer samtidig med halen. Kjettingen ligger i gresset, trygt festet i en stolpe, så jeg har ingen ting å frykte.
- Hei og velkommen, sier han og strekker fram hånden.
- Ja, nå har det blitt en stund siden. Jeg går inn og ser at han har forberedt seg. Respatexbordet står på tvers i rommet og en odde samling stoler er plassert rundt. Titter fort på mobilen, for å se hva klokken er. Av en eller annen grunn er jeg for tidlig. Så jeg er først. Småprater litt om hva vi har gjort, og ikke gjort siden sist. Hunden knurrer igjen. Hun kommer på sykkel. Smiler og låser sykkelen. Etter hvert kommer de andre også. Ingen har skrevet mye. Noen har ikke skrevet i det hele tatt. Jeg har da skrevet litt i alle fall, men har ikke noe å presentere i dag.

Ødslig, hukommelsestap, skremmende, guddommelig og naken. Ut fra hvert av disse ordene skal vi skrive hver vår side til neste gang. En spennende utfordring. Klarer vi det? Alle sammen. I tillegg skal vi jobbe videre med våre bøker. Maks 5 sider, men likevel. 5 sider. På en bok jeg ennå ikke vet hva skal handle om. Jeg trenger presset. Kravet på å produsere. Ellers blir det alt for sjelden.

Stengt av offentlig myndighet...

Pling, pling, pling, pling...
I alle dager? Fire mail? Nå? Hm, hvem kan det være fra? Banken? "Betalinger stoppet", hva f..n er dette? Roter litt og finner kodegeneratoren. Logger inn. Leser meldingene i nettbanken. "Betalinger stoppet". Det er jo penger på konto? Hva er det som skjer? Ringer kundesenter.
- Det er noe feil med kontoen min. Regningene blir ikke betalt.
Litt sjekking fram og tilbake mens jeg tvinges til å høre på pausemusikk.
- Kontoen din er sperret av offentlig myndighet.
- Hva?
- Hvem?
- Hvorfor?
- Jeg vet ikke noe mer, vent litt, skal vi se... kemnerkontoret.
- Det ligger ett krav på noen tusenlapper.
- Ja, men det har jeg aldri fått. Penger er det jo nok av på kontoen, eller hva?
- Jo, visst, penger ser ikke ut til å være problemet.
- Og dere kan selvfølgelig ikke gjøre noe nå, klokken halv elleve på kvelden?
- Nei, dessverre, vi kan ikke gjøre noe uten beskjed fra den offentlige myndigheten.
- Ja, da vet jo jeg hva jeg skal gjøre i morgen, takk for hjelpen.

Money, money, money....

En meget korrekt antrukket mann strekker fram hånden og hilser høflig. Han ber meg vente. Jeg sier min kone er forsinket. Hvor mye da lurer han.
- Ti minutter.
- Da begynner vi så lenge.
- Hva tjener du?
- Og din kone?
- Er dere forresten gift?
- Ikke det?
- Har dere planer om det?
- Bra, da vet jeg, så blir det ikke noe tvil om det når hun kommer.
Vi prater litt mer. Om penger. Så kommer hun. Etter ti minutter. Veldig presis til å være forsinket. Og til å være henne. Så går det en time. Og vi sier vi er interessert i sparing. Hvordan vi skal få noe å leve av når vi blir gamle. Og han spør om det er noe som kan forrykke dagens situasjon. Nei, ikke hva vi vet. Han smiler.
- Ingen som skal realisere seg selv, reise jorden rundt, ta fri et år og gjøre noe helt annet.
Jeg rister på hodet og ser på henne. Undrende. Hun smiler lurt. Jeg forstår ikke hva hun tenker på.
- Tja, det er jo noen her som drømmer om å bli forfatter, sier hun.
- Men det er jo ikke noe vi har planlagt. Det får heller bli et fritidsprosjekt, smiler hun blidt til meg.
Det var ikke i mine tanker. Likevel så sant. Det er jo en drøm.
- Man kan jo tjene bra med penger som forfatter, smetter jeg inn som en kommentar.
Overbærende smiler han til henne før han skuler på meg.
- Det tar gjerne litt tid før man gjør det, sier han, men det er altså ikke noe dere har planlagt, gjentar han.
Jeg rister på hodet.
- Nei, det er jo ikke det... Jeg drar litt på det. Og tenker. Kanskje skulle jeg begynne å planlegge det.

Sjefer, reiseulystne og prosjekt

Har truffet et bredt utvalg sjefer på kontoret i dag. Hele husets sjefer samlet. Ikke alle, selvfølgelig, men noen. Og de truer med å begynne å samarbeide. Snakke sammen. Ikke noen dum ide. De har samme kunder, samme resursbehov, samme utfordringer. Potensialet er stort. Det gjelder bare å realisere det. Jeg knyttet noen kontakter. Så får vi se hva det fører til.

Pratet litt med to av mine ansatte i dag. Om trivsel og annet. En liker ikke å reise. Over hodet. Så han nekter å være med på et møte i en annen by. Jeg har ikke presset ham, så jeg vet ikke om han har flyskrekk eller om han trives best hjemme. Vi er forskjellige. Må bare innse det.

Avsluttet et prosjekt også. Med mindre enn 3 % avvik fra budsjett. Føles bra. Vi har rukket å gjøre alt vi lovet. Ja, i hvert fall nesten. Og så har vi gjort mer på andre områder. Føles bare litt tomt. Spesielt siden vi hadde ekstern bemanning også.

Neste uke skal jeg arrangere kurs. Treffe skrivekurskameratene igjen. Burde få ut fingeren og rekruttere noen også. Er så lett å utsette det...

Nærme sammenbruddets rand...

Nærmere deg, min gud... og langt fra de som er nærme en avtale, synes noen har gått for nærme eller de som søker band nærme Søgne. 

Antibiotika og TV

Jeg vet man ikke skal bruke antibiotika om det ikke er strengt nødvendig, men denne gangen var det det. Etter en uke med mildere remedier hadde jeg ikke noe valg. Så får vi bare håpe at den gamle vidundermedisinen fortsatt virker på det som herjer i min kropp.

Så var det helg igjen. Den dukker opp like plutselig som den forvsinner. Svigerfar på kaffe. Møbelbutikker, elektrobutikker, middag hos venner, tre Idol-uttagninger, Solheim Cup, smågodt, blogglesing og litt skriverier. Så var det plutselig søndag
kveld. Får sjekke TV-programmet. Enten blir det dobbel dose Gilmore Girls, de to siste (?) eller så kommer det kanskje noe annet spennende. Ser at "Wire in the blood" (Mord i sinnet) går på TV4 (S). Kanskje det blir den... Men Cold Case overlapper den siste timen... Da får jeg heller spare Gilmore til i morgen, så har jeg noe å se før og etter CSI...

I den svarte skogen...

Dypt inne i den svarte skogen, i den sydlige delen av det germanske riket sitter en nordmann forkledd som svenske og diskuterer ledelse med en gjeng tyskere, dansker, østerrikere, latviere og litauere. Hotellets personale går rundt i folkedraktlignende uniformer. Samtalene går på stotrende engelsk. Det kunne vært hvor som helst, for vår nordmann har ikke vært utenfor hotellet siden han gikk ut av taxien den kvelden han kom. Men valget falt altså denne gangen på ett lite klosterhotell midt i ingensteder. Ikke for at det spiller noen rolle. Det er samværet med kollegaene, utveksling av erfaringer, tanker og ideer som er viktig.

Samtidig, når han hører om sine kollegaers arbeidssituasjon, hvordan de organiserer sine prosjekter, at personer leies ut enkeltvis og ikke som prosjekter lurer han på om dette firmaet egentlig er liv laga. Har de riktig strategi, har de riktig måte å agere i markedet, jobber de på en slik måte at de bygger et verdifullt varemerke, finnes det strategi bak alle oppkjøpene, og om det gjør det, gjennomføres den? I det store og det hele er det vel spørsmålet "Er det her jeg vil jobbe?" som er det interessante spørsmålet som snurrer der i bakhodet. Hvilken mulighet har han selv til å påvirke denne koloss av en organisasjon? Er det verdt å forsøke? Hvordan skal han gjøre det? Hvem skal han påvirke? Hvordan skal han manøvrere seg til en posisjon med innflytelse nok til at det blir en forskjell?

Frokost...

Min frokost:

• En kopp te
• Ett glass melk
• En skive med honning (siden jeg er syk får jeg unne meg det)
• En skive kjøttpålegg med tomatskiver
• 5 vitaminpiller

Etter oppfordring fra Jill

Hjemme igjen...

Nesen har vokst til dobbel størrelse. Fargen er rød. Tett som ei potte. Heldigvis går det bra å puste gjennom munnen. Om noen dager er det over. Heldigvis. Da er det opp på sykkelen igjen. Bare tre mil denne uken. Blir ikke mye trim av det.

Våkner en time for tidlig. Datamaskinen har startet. Det står tidlig opp for å rydde på harddisken. Flink maskin. Men den forstår ikke at den må være stille når den er med på hotellrommet. Så den durer i vei. Så jeg står opp og tvinger den i sovemodus igjen. Og den sovner heldigvis på kommando.

Hotellfrokost. Fristelser. Egg. Bacon. Pølser. Men vis av erfaring har man lært seg at man skal spise det samme som hjemme. To skiver brød, ett glass melk og en kopp te. Men møtet skulle vare til ett. Og det stod ingen ting om lunch. Så det er nok best å spise en ekstra brødskive. Og, der snek det seg visst med ett knekkebrød også. Om jeg legger noen agurkskiver over leverposteien.

Møte. Svensker og finner. Og en enslig nordmann. Svensk og engelsk i skjønn forening. Det er like godt å kaste seg ut i det. Og når møtet er over oppdager jeg at jeg har pratet en masse med min nasale, litt hese forkjølelsesstemme. Og flere av disse høye sjefene har sittet der musestille. Det har kanskje sine fordeler å ha erfaring fra lignende organisasjoner og se ting på en ny måte. Så får vi se hva som skjer. Hva de tar tak i. Og hva som fortsatt kommer til å være som det alltid har vært. På en måte avgjør det om jeg skal bli eller om jeg skal søke meg ett annet sted. For jeg vet det finnes steder som fungerer bedre. Men også de steder som er verre.

Dagens helt heter Ylva:
Forsiktig snek jeg meg fram til skranken på gaten. Der stod Ylva.
- Er flyet fullt, spurte jeg forsiktig.
- Nei.
- Jeg har billett til ett senere fly, tror du det finns noen mulighet for å endre den...
- Ja, det kanskje lar seg gjøre.
Jeg gir henne boardingkortet.
- Men egentlig skal det jo ikke gå, sier hun
- Jeg vet, sier jeg, men det hadde vært veldig fint, vi ble ferdige litt tidligere enn planlagt...
- Vi fikser det. Et lite smil lurer seg frem. Jeg kjenner kroppen blir lettere. To timer venting på flyplassen er ikke det jeg drømmer om nå.
- Tusen takk!

Antall skrevne sider: Denne... ;-)

Nok en hovedstad...

Så har jeg landet i nok en hovedstad. Via en annen. For å være med på en HR-workshop (HR=Human resources eller "personal" på norsk). Så hele bloggekvelden har gått med til forberedelser. Og inntak av C-vitaminer og varm te. For det skal være bra når man er forkjølet. Så det blir nesedråper før jeg legger meg. Hodet har vært en ulldott i hele dag. Ja, verre enn vanlig da kanskje, vil noen hevde... Så får vi, eller i hvert fall jeg, håpe at jeg er bedre i morgen. Føles litt dumt å reise langt bort for å være med på møte og så ender man opp sylta som grisen. Sjekket litt hvem som skulle være med. Nesten bare høye sjefer. Skjelve... Så jeg måtte tenke gjennom saker og ting en gang til. For man vil jo gjøre et godt inntrykk. Så får vi se om møtet blir på engelsk eller svensk. Minst en finne med, så man vet aldri. Vet ikke helt hva som er verst heller... Jo, forresten, svensk er nok verst, for da er det bare, i beste fall, finnen og jeg som snakker fremmedspråk.

Ikke noen flere uønskede SMSer... det er jo positivt!

Antal sider skrevet = 0

Mystisk...

Hvorfor vil en X som snart skal gifte seg plutselig, etter så mange år, ha kontakt med meg? Har ikke før rukket å komme hjem før det daler ned en SMS i mobilen. Jeg har ikke gitt ut noe nummer. Røpet riktignok hvor jeg bodde, og da er det vel ikke så vanskelig å finne nummeret på nettet... Jeg har ikke oppfordret til kontakt. Jeg har vært høflig avvisende gjennom en hel kveld. Men likevel skulle hun ønske at vi snakket mer... Og hvordan i alle dager skal man forholde seg til sånt? Må nok tenke på det noen dager til. Om jeg skal svare i det hele tatt.

Plutselig tilbake...

Ja, så var hovedstadsbesøket over. Like plutselig som det kom. Og helgen forsvant i Hovedstaden. Gjensynet med gamle klassekammerater var jo på en måte interessant, men på en annen måte ikke så veldig spennende. Man treffer folk man ikke har sett på mange år. Man snakker litt om hva som har skjedd, litt om hva man husker fra den gangen for lenge siden. Og så er man på en måte ferdig. Og det er en masse mennesker man ikke snakket med for mange år siden. Hvor det eneste dere har felles er at dere gikk på samme skole samtidig og ikke snakket sammen. Og er man ikke spesielt sosial eller utadrettet er det jo begrenset hvor mange slike man snakker med. Og om ikke det var nok så blir man forfulgt av X-er. Som man kanskje, når alt kommer til alt, er ganske glad for er X-er. Men ut over det var det jo hyggelig...

I Hovedstaden

Så var man plutselig tilbake i Hovedstaden og sine barndoms trakter. Foran meg ligger en kveld med gjensyn. Mennesker som ikke har sett hverandre på tiår skal stues sammen og ha en hyggelig kveld. Forhåpentligvis finnes fortsatt gode minner fra gamle dager. Og alle feidene har bleknet. Og noen har blitt tykke, noen skallet, noen gift, noen skilt, noen har barn, andre har katt. Og alle har hver sin historie. Så får vi se om det er noen man vil ta opp igjen kontakten med. Noen man knapt turde prate med den gang, men som man kanskje finner tonen med i kveld. En man var avstandsforelsket i... og nå ser ut som ett troll...

Tenkepause...

Egentlig ville jeg skrive mer om ferien og hvordan det er å komme tilbake på jobb, men det blir ikke noe av. Så da skriver jeg om tenkepauser i steden.

For noen dager siden kom jeg med et forslag til frøken Salg. Det var slett ikke noe uanstendig forslag, det var sterkt knyttet til vårt arbeid. Likevel falt det ikke i god jord. Frøken Salg syns det virket tungvint og unødvendig og at det absolut ikke var noe vi burde legge tid på. Så jeg tenkte for meg selv av det var jo synd. For det var et god forslag. Ikke noe oppsiktsvekkende, men en ganske naturlig ting å gjøre. Derfor litt underlig at jeg møtte en slik motbør.

Så, nå, noen dager senere skriver hun i en e-post at, jo, hun syns mitt forslag faktisk er veldig bra og lurer på hva vi må gjøre for å kunne realisere det nå, før messen vi skal på om noen uker. Ser man det, tenker jeg, av og til hjelper det å sove på saker. Og frøken Slag er slett ikke den eneste som behøver det. Jeg kjenner flere...

Så dagens moral er at selv om ditt forslag ikke mottas med umiddelbar hyllest skal du ikke gi opp. Kanskje trenger de andre litt tid på å fordøye forslaget, bli fortrolig med det og, som noen, spesielt sjefer gjør, gjøre det til sitt eget...

Mygg, solbær og ”nubbe”

Det har vært fest hos myggene i dag. De kom i horder når vi gikk ned til solbærbuskene for å plukke de store saftige bærene som om litt skal gjøres om til syltetøy og saft. Det surret i øret, det stakk i nakken og brant på hendene. Å håndhilse på en brennesle svir faktisk, om man skulle være i tvil om akkurat det. Sånn er det når brenneslen finner det for godt å vokse midt inne i solbærbuskene og være akkurat der Hobbyfilosofen eller Sambo stikker inn hånden for å plukke de svarte bærene.

Mamma Sambo har fanget kreps. Ikke på ordentlig, men i frysedisken på ICA. Men godt smaker de likevel. Selv om de kommer helt fra Kina. Og til kreps drikker man ”nubbe” og synger drikkeviser. På svensk. Det overlater jeg til Sambo med familie. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg aldri har begynt. Og det føles litt teit å begynne nå etter et decennium, Og i dag gikk det mye ”nubbe”. Så mye at jeg lurer på om Pappa Sambo ble litt mer brisen enn han hadde planlagt. Han og Sambo stjal godteposen fra hverandre og hylte og skrek og tullet på en måte jeg aldri har sett før. Og jeg trodde jeg hadde sett det meste.

Sopptur...

Det har regnet en masse her. Det er masse skog. Det burde vært masse sopp. Det er det ikke. I hvert fall ikke der vi var i dag. Det ble knapt nok til en liten "kantarellmacka" som Pappa Sambo liker så godt. Og han ble andpusten bare av den lille turen vi gikk. Ja, han er jo ikke helt ung lenger. Snart søtti.

- Jeg trenger noen nye klær, sier Mamma Sambo. Og så må vi kjøpe mer maling og litt annet. Kan vi ikke dra inn til byen? Etter litt forhandling sender vi Sambo og Mamma Sambo til byen i min bil og mitt bensinkort.

Hobbyfilosofen og Pappa Sambo er flinke gutter og vasker opp. Etter en liten pause på sofaen. Så flytter vi noen planker og trekker litt nedsagede syriner inn i skogen. Fin måte å løse problemene på. Bare legge alt ute av syne. Så forvsinner det liksom. - Deilig og fredlig her, eller hva, sier Pappa Sambo. - Deilig å slippe damene for en stund. - Jo, det er ikke så galt det, svarer jeg, overlykkelig over en pause i maset som genereres når Mamma Sambo, Sambo og til dels Pappa Sambo ivrig diskuterer, argumenterer og krangler, mens jeg sitter og drømmer om andre ting... Når vi er ferdige med våre syssler og har diskutert litt hvordan vi kan endre litt på hagen rundt huset i skogen tar vi oss en øl. Der er ikke ofte vi får tid til det, Pappa Sambo og jeg. Synd kanskje, for egentlig er han jo en grei kar. Men vi blir alltid forstyrret av Sambo og Mamma Sambo. Men slik er livet, vi kan ikke leve uten, men jammen er det godt å få en pause i blant.

Jeg burde egentlig takke Plask, for ideen til anonymiseringen av personene har jeg stjålet fra henne... http://deterfintmedregn.blogspot.com/ Så, Takk Plask!

Barneoppdragelse, ikke for amatører...

Ja, så var vi endelig framme. 45 mil, "Sommar" og "Vorspiel Collection" er tilbakelagt. Mamma og Pappa Sambo møter oss i døra. Håret fullt av maling. Vår bedratte venninne tilltrekker seg nok oppmerksomhet til at jeg slipper unna billigere enn jeg pleier. Men det er ikke blitt morgen igjen før vi legger ut på tur. Like greit, så slipper vi unna litt jobb og mas. Den bedratte avleveres og våre lærervenner med tre små piker får en snarvisitt. Tre år siden sist. Huset har fått en solid ansiktsløftning. Til og med jeg ser det.

Minstejenta løfter pappas glass. Ikke noe farlig, bare PepsiMax. Men det er jo pappas glass. Strenge Hobbyfilosoften titter på henne og sier "Nei, det er pappas". Forbauset titter hun på meg. Sakte setter hun glasset fra seg før hun snur og løper inn. Plutselig hører vi barnegråt. Og disse pikene som alltid er så snille og veloppdragne. "Falt hun og slo seg" spør Sambo den mellomste jenta. "Nei da, hun fikk ikke ta en slurk av pappa" sier hun. Sambo titter på meg og vi er nok like overreasket begge to. Pappa kommer ut sammen med minstejenta. Undrende. "Fikk du ikke ta en slurk? Hvem sier det da? Var det den eldste eller mellomste?" Sambo smiler litt før hun begynner å le. "Nei, det var nok Hobbyfilosofen, det". Overbærende titter han på meg og jeg føler meg skyldig. "Uff, det var visst ikke helt heldig. Jeg bør nok holde meg unna forsøk på barneoppdragelse når jeg ikke vet hvilke regler som gjelder..." prøver jeg å forsvare, eller kanskje unnskylde, meg.

Første sommerferiedag

Det er kanskje feil å begynne sin hverdagsblogg den første feriedagen, men det var nå jeg endelig fikk tid. Så får vi se om jeg kan rydde litt i den gamle bloggen også. Den har sklidd litt ut... Men her kommer altså første innlegg:

Endelig. Ferie. Fire uker. Fire lange uker som kommer til å gå alt for fort. Første dagen gikk med til vasking og rydding av huset. Så blir det pakking i kveld. Før vi reiser til huset i skogen i morgen. Der venter Mamma Sambo. Og Pappa Sambo kommer sikkert også. De pusser opp. Nytt tak, nye vinduer, nye tapeter, nymalt over alt. Det er nesten så man ikke tør å bevege seg der i frykt for at man kommer borti noe og lager merker. Og vi som så frem til en stille tid for oss selv. Men, de reiser forhåpentligvis til helgen. Da kan ferien endelig begynne.