Plutselig tillbake...

Brutalt kastes man inn i den grå hverdagen etter en ukes slaraffenliv blant skandinaviske turister i gettoen på kanariøyen. Der man knapt kunne bevege seg uten å treffe en svenske. Så det meste var som hjemme. Bortsett fra at vi havnet på Salsabar med DJ'en Anna fra Stockholm og en pianist. Sammen med litt for mange mohjitas. Som gjorde at de fengende salsarytmene ble fanget inne i hodet og banket taktfast neste morgen. Ja, faktisk nesten hele dagen. Så den dagen ble det ikke gjort så mye. Bare lest litt. Og det er jo helt OK om man har ferie.

Og så kom regnet. På kanariøyen. De sa det regnet en gang hvert år, men den uken jeg var der regnet det minst tre ganger. Men spanjoler sier så mye rart. Spesielt på engelsk. For snakker de ikke svensk er det ikke sikkert de er så flinke i engelsk heller. Og da er det jammen ikke lett å forstå noen ting.

Det var også litt vanskelig å forstå hvorfor det gikk så mange mannlige par opp og ned hovedgaten. Egentlig har jeg ikke forstått det ennå, men jeg gjetter på at denne delen av øyen var et fristed for menn som liker menn. På en T-skjorte stod det "I think he's gay" med en pil som formodentlig skulle peke på kavaleren.

Men nå er klokken 00:43 og det er på tide å komme seg hjem fra jobben etter å ha vært nødhjelp for en kunde med problemer. De blir så glade når man løser deres problemer. Og man føler seg så glad selv...

Pausefisk...

Kofferten er pakket. Taxi bestillt. Passet letet frem. I morgen tidlig begir jeg meg til sydligere breddegrader. Til solens land. Til en øy midt i et stort hav. Der kommer jeg å befinne meg i et hav av turister. I en uke. Derfor kommer bloggen å bli enda mer sporadisk oppdatert. Eller...

Hei, god morgen...

"Hei, god morgen" hilser den asiatiske bussjåføren meg blidt når jeg stikker hodet inn i bussen for å høre om den går til sentralstasjonen. "Ja, ja, selvfølgelig, sentralen, ja" svarer han. Putter billettkortet ned i automaten. "Piiiiip". Uff, det hørtes ikke riktig ut... "Ikke penger igjen" sier han, "aj, aj, aj". "Hvor mye" spør jeg mens jeg roter i lommen etter småpenger. "Femten kroner". Jeg legger fram pengene. "Takk, takk". Han gir meg billetten. Han har begynt å kjøre, så jeg vakler på ustøe ben bakover i bussen.

"Hei, god morgen". Neste stoppested. Nye passasjerer. De fleste titter forundret på ham. Noen morgenfriske svarer "God morgen".

Lost in Transportation...

04:40: Pip, Pip, Pip.
Jeg spretter opp og slår av vekkerklokken. Regnet slår mot vinduet. Ute er det mørkt. Utsikten fra ellevte etasje får jeg ikke en sjanse til å nyte. Stikker hodet under springen og forsøker å vaske bort søvnen. Taxien går om ti minutter. Hotellet ligger midt i ingensteder en halv time utenfor Hamburg. Flyet går, om det går, 0705. Skulle egentlig vært hjemme i går kveld. Første fly ble kansellert. Det var en Dash-8, men de flys ikke lenger av SAS.

I går 18:00: "Passasjerer som skal videre fra Frankfurt til... bes kontakte billettkontoret, da dere ikke kommer med neste fly på grunn av forsinkelse".
"Hva faen" utbryter jeg og møtes av fire lattermilde øyne. Jeg er ikke alene. To jenter fra Kristiansand skulle også med samme fly. Det føles bra å ikke være alene.

Slukørete, men likevel muntre, tropper vi opp på billettkontoret. De taster febrilsk, snakker fort på tysk med hverandre og utveksler oppgitte blikk. Lettere oppgitt forklarer de at det ikke lenger er mulig å komme seg fra Hamburg til København med fly i kveld. Så de sjekker hoteller. Alle hotell i umiddelbar nærhet er fulle. Og flyet går forresten 0705 i morgen tidlig. Og nå har vi funnet et hotellrom. Hotellet ligger en halvtimes tur med taxi fra flyplassen. Og du må være her senest en time før avgang. Klokken 6 tenker jeg i mitt stille sinn. Hadde jeg ikke hatt et møte klokken 9 i morgen i Malmö kunne jeg ha tatt neste fly... "Hotellet henter deg og de andre ved "Marlboromannen" der borte."

Nesten en time står vi der og småprater, ler hysterisk, ringer hjem for å fortelle siste nytt og venter... Så kommer en taxi og henter oss. Regnet slår mot ruten og den enslige viskeren løper febrilsk fram og tilbake for å gi oss muligheten til å skimte ødemarken vi kjører gjennom. Alt er mørkt, det er vått og vi ser ingen ting som ligner et hotell.

Etter en halvtime med hysterisk latter og dårlige vitser er vi framme. Vi får hvert vårt rom og møtes til middag. Det spilles tysk dansebandsmusikk. Vi titter oss forbauset omkring. Vi trakk nok ned gjennomsnittsalderen betraktelig når vi kom. Grå hoder med leggevann og løstenner vrimler omkring oss når vi sniker oss bort til buffeen for å få en etterlengtet matbit. Og en øl. Stor. Ingen har lyst til å danse, selv om vi sikkert kunne fått alle kavalerer vi ville. Vi går hvert til vårt og kryper til køys, vel vitende om at vi skal opp om noen små timer...

Ich bin ein Hamburger...

Plutslig befinner jeg meg alene på et hotellrom midt i en millionby... Spørsmålet er om man skal legge seg tidlig, fortsette å jobbe eller gå ned i baren for å ta en drink eller fem med sine kollegaer. Om jeg ikke skal blogge da... Fornuften sier sove, samvittigheten sier jobbe, lysten sier drink... Disse vanskelige valg....

Mandag, igjen...

Så var det plutselig mandag igjen, rent bortsett fra at det rakk å bli tirsdag før jeg skrev dette. Heldigvis har de to siste mandagene ikke vært så mye mandag som de to forrige. PCen er gjenopplivet og ingen flere slaver har sluttet.

November har sneket seg innpå oss og noen er i full gang med NANO, men NANO får klare seg uten meg. I morgen reiser jeg til Tyskland igjen for å gå på kurs. Egentlig passer det ikke i det hele tatt, for jeg har masse annet jeg egentlig burde ha gjort. Både på jobben, på bloggen og i skriveriene. Snart er det frist for Signaler.

Forfatterselskapet møttes igjen i forrige uke. Eller i hvert fall tre av oss. Den fjerde trodde det var tirsdag på torsdag og gikk derfor glipp av hele onsdagen. Som var vår utvalgte dag. De sier pene ord om det jeg skriver. Og jeg sier pene ord om det de skriver. Er vi for snille med hverandre? Typisk nok hadde de ikke koblet Trist som filleren til noen tilfeldigvis lignende personer (ja, helt tilfeldig...), men de likte teksten likevel.