Like plutselig som...

O store lykke! I dag ble et forlag observert på bloggen min. Noen fra cap-wg2.cappelen.no har besøkt bloggen. Og hva jeg vet kjenner jeg ingen der... Eller kanskje jeg gjør... En gammel rev av en blogger. Som blogger i arbeidstiden... Hm... Så kanskje forlaget ikke er på jakt etter gullkorn i bloggeverden for å skaffe seg nye forfattere som de kommer løpende etter med gullkantede kontrakter meg sjenerøse forskudd som gir en bekymringsløs tilværelse resten av livet... Kanskje ikke det nei. Men det var en besnærende ide. Av og til er det deilig å drømme på egenhånd.

Mandag, igjen...

Så var det plutselig mandag igjen, rent bortsett fra at det rakk å bli tirsdag før jeg skrev dette. Heldigvis har de to siste mandagene ikke vært så mye mandag som de to forrige. PCen er gjenopplivet og ingen flere slaver har sluttet.

November har sneket seg innpå oss og noen er i full gang med NANO, men NANO får klare seg uten meg. I morgen reiser jeg til Tyskland igjen for å gå på kurs. Egentlig passer det ikke i det hele tatt, for jeg har masse annet jeg egentlig burde ha gjort. Både på jobben, på bloggen og i skriveriene. Snart er det frist for Signaler.

Forfatterselskapet møttes igjen i forrige uke. Eller i hvert fall tre av oss. Den fjerde trodde det var tirsdag på torsdag og gikk derfor glipp av hele onsdagen. Som var vår utvalgte dag. De sier pene ord om det jeg skriver. Og jeg sier pene ord om det de skriver. Er vi for snille med hverandre? Typisk nok hadde de ikke koblet Trist som filleren til noen tilfeldigvis lignende personer (ja, helt tilfeldig...), men de likte teksten likevel.

Money, money, money....

En meget korrekt antrukket mann strekker fram hånden og hilser høflig. Han ber meg vente. Jeg sier min kone er forsinket. Hvor mye da lurer han.
- Ti minutter.
- Da begynner vi så lenge.
- Hva tjener du?
- Og din kone?
- Er dere forresten gift?
- Ikke det?
- Har dere planer om det?
- Bra, da vet jeg, så blir det ikke noe tvil om det når hun kommer.
Vi prater litt mer. Om penger. Så kommer hun. Etter ti minutter. Veldig presis til å være forsinket. Og til å være henne. Så går det en time. Og vi sier vi er interessert i sparing. Hvordan vi skal få noe å leve av når vi blir gamle. Og han spør om det er noe som kan forrykke dagens situasjon. Nei, ikke hva vi vet. Han smiler.
- Ingen som skal realisere seg selv, reise jorden rundt, ta fri et år og gjøre noe helt annet.
Jeg rister på hodet og ser på henne. Undrende. Hun smiler lurt. Jeg forstår ikke hva hun tenker på.
- Tja, det er jo noen her som drømmer om å bli forfatter, sier hun.
- Men det er jo ikke noe vi har planlagt. Det får heller bli et fritidsprosjekt, smiler hun blidt til meg.
Det var ikke i mine tanker. Likevel så sant. Det er jo en drøm.
- Man kan jo tjene bra med penger som forfatter, smetter jeg inn som en kommentar.
Overbærende smiler han til henne før han skuler på meg.
- Det tar gjerne litt tid før man gjør det, sier han, men det er altså ikke noe dere har planlagt, gjentar han.
Jeg rister på hodet.
- Nei, det er jo ikke det... Jeg drar litt på det. Og tenker. Kanskje skulle jeg begynne å planlegge det.