Plutselig tillbake...

Brutalt kastes man inn i den grå hverdagen etter en ukes slaraffenliv blant skandinaviske turister i gettoen på kanariøyen. Der man knapt kunne bevege seg uten å treffe en svenske. Så det meste var som hjemme. Bortsett fra at vi havnet på Salsabar med DJ'en Anna fra Stockholm og en pianist. Sammen med litt for mange mohjitas. Som gjorde at de fengende salsarytmene ble fanget inne i hodet og banket taktfast neste morgen. Ja, faktisk nesten hele dagen. Så den dagen ble det ikke gjort så mye. Bare lest litt. Og det er jo helt OK om man har ferie.

Og så kom regnet. På kanariøyen. De sa det regnet en gang hvert år, men den uken jeg var der regnet det minst tre ganger. Men spanjoler sier så mye rart. Spesielt på engelsk. For snakker de ikke svensk er det ikke sikkert de er så flinke i engelsk heller. Og da er det jammen ikke lett å forstå noen ting.

Det var også litt vanskelig å forstå hvorfor det gikk så mange mannlige par opp og ned hovedgaten. Egentlig har jeg ikke forstått det ennå, men jeg gjetter på at denne delen av øyen var et fristed for menn som liker menn. På en T-skjorte stod det "I think he's gay" med en pil som formodentlig skulle peke på kavaleren.

Men nå er klokken 00:43 og det er på tide å komme seg hjem fra jobben etter å ha vært nødhjelp for en kunde med problemer. De blir så glade når man løser deres problemer. Og man føler seg så glad selv...

Lost in Transportation...

04:40: Pip, Pip, Pip.
Jeg spretter opp og slår av vekkerklokken. Regnet slår mot vinduet. Ute er det mørkt. Utsikten fra ellevte etasje får jeg ikke en sjanse til å nyte. Stikker hodet under springen og forsøker å vaske bort søvnen. Taxien går om ti minutter. Hotellet ligger midt i ingensteder en halv time utenfor Hamburg. Flyet går, om det går, 0705. Skulle egentlig vært hjemme i går kveld. Første fly ble kansellert. Det var en Dash-8, men de flys ikke lenger av SAS.

I går 18:00: "Passasjerer som skal videre fra Frankfurt til... bes kontakte billettkontoret, da dere ikke kommer med neste fly på grunn av forsinkelse".
"Hva faen" utbryter jeg og møtes av fire lattermilde øyne. Jeg er ikke alene. To jenter fra Kristiansand skulle også med samme fly. Det føles bra å ikke være alene.

Slukørete, men likevel muntre, tropper vi opp på billettkontoret. De taster febrilsk, snakker fort på tysk med hverandre og utveksler oppgitte blikk. Lettere oppgitt forklarer de at det ikke lenger er mulig å komme seg fra Hamburg til København med fly i kveld. Så de sjekker hoteller. Alle hotell i umiddelbar nærhet er fulle. Og flyet går forresten 0705 i morgen tidlig. Og nå har vi funnet et hotellrom. Hotellet ligger en halvtimes tur med taxi fra flyplassen. Og du må være her senest en time før avgang. Klokken 6 tenker jeg i mitt stille sinn. Hadde jeg ikke hatt et møte klokken 9 i morgen i Malmö kunne jeg ha tatt neste fly... "Hotellet henter deg og de andre ved "Marlboromannen" der borte."

Nesten en time står vi der og småprater, ler hysterisk, ringer hjem for å fortelle siste nytt og venter... Så kommer en taxi og henter oss. Regnet slår mot ruten og den enslige viskeren løper febrilsk fram og tilbake for å gi oss muligheten til å skimte ødemarken vi kjører gjennom. Alt er mørkt, det er vått og vi ser ingen ting som ligner et hotell.

Etter en halvtime med hysterisk latter og dårlige vitser er vi framme. Vi får hvert vårt rom og møtes til middag. Det spilles tysk dansebandsmusikk. Vi titter oss forbauset omkring. Vi trakk nok ned gjennomsnittsalderen betraktelig når vi kom. Grå hoder med leggevann og løstenner vrimler omkring oss når vi sniker oss bort til buffeen for å få en etterlengtet matbit. Og en øl. Stor. Ingen har lyst til å danse, selv om vi sikkert kunne fått alle kavalerer vi ville. Vi går hvert til vårt og kryper til køys, vel vitende om at vi skal opp om noen små timer...

Ich bin ein Hamburger...

Plutslig befinner jeg meg alene på et hotellrom midt i en millionby... Spørsmålet er om man skal legge seg tidlig, fortsette å jobbe eller gå ned i baren for å ta en drink eller fem med sine kollegaer. Om jeg ikke skal blogge da... Fornuften sier sove, samvittigheten sier jobbe, lysten sier drink... Disse vanskelige valg....

Mandag, igjen...

Så var det plutselig mandag igjen, rent bortsett fra at det rakk å bli tirsdag før jeg skrev dette. Heldigvis har de to siste mandagene ikke vært så mye mandag som de to forrige. PCen er gjenopplivet og ingen flere slaver har sluttet.

November har sneket seg innpå oss og noen er i full gang med NANO, men NANO får klare seg uten meg. I morgen reiser jeg til Tyskland igjen for å gå på kurs. Egentlig passer det ikke i det hele tatt, for jeg har masse annet jeg egentlig burde ha gjort. Både på jobben, på bloggen og i skriveriene. Snart er det frist for Signaler.

Forfatterselskapet møttes igjen i forrige uke. Eller i hvert fall tre av oss. Den fjerde trodde det var tirsdag på torsdag og gikk derfor glipp av hele onsdagen. Som var vår utvalgte dag. De sier pene ord om det jeg skriver. Og jeg sier pene ord om det de skriver. Er vi for snille med hverandre? Typisk nok hadde de ikke koblet Trist som filleren til noen tilfeldigvis lignende personer (ja, helt tilfeldig...), men de likte teksten likevel.

I grønne klær...

- Her, vi har forberedt et skap til deg.
- Hvilken størrelse bruker du? Hun måler meg med blikket.
- Large blir nok bra, sier jeg.
Hun tar fram en medium og en Large og holder de opp mot overkroppen min.
- Ja, det får bli Large, selv bruker jeg medium... Hun lar replikken henge litt i luften. Den spinkle damekroppen snur seg mot døren.
- Jeg venter her ute til du har skiftet...
Jeg nikker mot henne og begynner å kneppe opp skjorten. Det kjennes litt fremmed å kle av seg i en garderobe med åpne dører i begge ender og folk flyende fram og tilbake som virvelvinder forbi dørene. Ikke for at jeg ser av det sjenerte slaget, men likevel.
- Nå ble jeg vel fin, sier jeg kjekt når den grønne habitten pryder min kropp. Hun smiler skjelmsk tilbake. Hun går jo i dette hver dag, for meg er det en odde opplevelse.

- Her er operasjonssalene. Hun peker nedover en trang korridor. Grønnkledde løper fram og tilbake. Vi går inn på en sal. I hjørnet står en sykepleier og pakke opp sterilt gods. Min følgesvenn forklarer hva som skjer og viser meg papiret som dokumenterer hva de har pakket opp og hvor de skal kontrolltelle alt når operasjonen er over.

En eldre dame rulles inn på et smalt operasjonsbord. Hun skal gjøre en hysterektomi. Det er en kreftoperasjon. Jeg nikker. Vi prater litt mer om hva som skjer her inne. Hvem som gjør hva. Så begynner de å legge kateter på den gamle damen. Vi står på første benk. Jeg prøver å se bort. Ikke fordi jeg ikke tåler å se en gammel dames kjønn, men av respekt for den gamle. Jeg har jo ikke noe med operasjonen å gjøre.

Plutselig kommer operasjonslegen inn. Han hilser på min følgesvenn. Og på meg. Jeg blir helt perpleks. Håper han ikke hadde vasket seg sterilt, tenker jeg, for jeg har ikke gjort det. Han forsvinner raskt ut igjen og kommer tilbake en liten stund senere med underarmene i været. Operasjonssykepleieren hjelper ham på med hanskene. Jeg titter på min følgesvenn og nikker. Hun forstår. Jeg har sett nok. De trenger ikke flere pasienter i form av besvimte observatører. Stille sniker vi oss ut før kirurgen setter kniven i magen på pasienten.

Pølse til frokost

En lang tynn mann kommer bærende på en pose rykende varme pølser. Pølsene kommer rett fra fabrikken. Utsalget åpner klokken fem om morgenen. Han dekker på med sennep og øl. Det er fredag morgen og tid for den tradisjonelle fredagspølsen, eller "Knaken" som de kaller den. Og det er ikke en hvilken som helst pølse. Det er en tjukk, grov og saftig variant som lages av en utvalgt pølsemaker. Sennepen er søtlig, ølen er bitter. Som troll av eske strømmer gamlegutta fram på slaget kvart over åtte. De tar sin pølse, en kladd sennep og ett glass med øl. I over 30 år har de holdt på. Og ikke kommer de slutte med det første heller.

I den svarte skogen...

Dypt inne i den svarte skogen, i den sydlige delen av det germanske riket sitter en nordmann forkledd som svenske og diskuterer ledelse med en gjeng tyskere, dansker, østerrikere, latviere og litauere. Hotellets personale går rundt i folkedraktlignende uniformer. Samtalene går på stotrende engelsk. Det kunne vært hvor som helst, for vår nordmann har ikke vært utenfor hotellet siden han gikk ut av taxien den kvelden han kom. Men valget falt altså denne gangen på ett lite klosterhotell midt i ingensteder. Ikke for at det spiller noen rolle. Det er samværet med kollegaene, utveksling av erfaringer, tanker og ideer som er viktig.

Samtidig, når han hører om sine kollegaers arbeidssituasjon, hvordan de organiserer sine prosjekter, at personer leies ut enkeltvis og ikke som prosjekter lurer han på om dette firmaet egentlig er liv laga. Har de riktig strategi, har de riktig måte å agere i markedet, jobber de på en slik måte at de bygger et verdifullt varemerke, finnes det strategi bak alle oppkjøpene, og om det gjør det, gjennomføres den? I det store og det hele er det vel spørsmålet "Er det her jeg vil jobbe?" som er det interessante spørsmålet som snurrer der i bakhodet. Hvilken mulighet har han selv til å påvirke denne koloss av en organisasjon? Er det verdt å forsøke? Hvordan skal han gjøre det? Hvem skal han påvirke? Hvordan skal han manøvrere seg til en posisjon med innflytelse nok til at det blir en forskjell?

Hjemme igjen...

Nesen har vokst til dobbel størrelse. Fargen er rød. Tett som ei potte. Heldigvis går det bra å puste gjennom munnen. Om noen dager er det over. Heldigvis. Da er det opp på sykkelen igjen. Bare tre mil denne uken. Blir ikke mye trim av det.

Våkner en time for tidlig. Datamaskinen har startet. Det står tidlig opp for å rydde på harddisken. Flink maskin. Men den forstår ikke at den må være stille når den er med på hotellrommet. Så den durer i vei. Så jeg står opp og tvinger den i sovemodus igjen. Og den sovner heldigvis på kommando.

Hotellfrokost. Fristelser. Egg. Bacon. Pølser. Men vis av erfaring har man lært seg at man skal spise det samme som hjemme. To skiver brød, ett glass melk og en kopp te. Men møtet skulle vare til ett. Og det stod ingen ting om lunch. Så det er nok best å spise en ekstra brødskive. Og, der snek det seg visst med ett knekkebrød også. Om jeg legger noen agurkskiver over leverposteien.

Møte. Svensker og finner. Og en enslig nordmann. Svensk og engelsk i skjønn forening. Det er like godt å kaste seg ut i det. Og når møtet er over oppdager jeg at jeg har pratet en masse med min nasale, litt hese forkjølelsesstemme. Og flere av disse høye sjefene har sittet der musestille. Det har kanskje sine fordeler å ha erfaring fra lignende organisasjoner og se ting på en ny måte. Så får vi se hva som skjer. Hva de tar tak i. Og hva som fortsatt kommer til å være som det alltid har vært. På en måte avgjør det om jeg skal bli eller om jeg skal søke meg ett annet sted. For jeg vet det finnes steder som fungerer bedre. Men også de steder som er verre.

Dagens helt heter Ylva:
Forsiktig snek jeg meg fram til skranken på gaten. Der stod Ylva.
- Er flyet fullt, spurte jeg forsiktig.
- Nei.
- Jeg har billett til ett senere fly, tror du det finns noen mulighet for å endre den...
- Ja, det kanskje lar seg gjøre.
Jeg gir henne boardingkortet.
- Men egentlig skal det jo ikke gå, sier hun
- Jeg vet, sier jeg, men det hadde vært veldig fint, vi ble ferdige litt tidligere enn planlagt...
- Vi fikser det. Et lite smil lurer seg frem. Jeg kjenner kroppen blir lettere. To timer venting på flyplassen er ikke det jeg drømmer om nå.
- Tusen takk!

Antall skrevne sider: Denne... ;-)

Nok en hovedstad...

Så har jeg landet i nok en hovedstad. Via en annen. For å være med på en HR-workshop (HR=Human resources eller "personal" på norsk). Så hele bloggekvelden har gått med til forberedelser. Og inntak av C-vitaminer og varm te. For det skal være bra når man er forkjølet. Så det blir nesedråper før jeg legger meg. Hodet har vært en ulldott i hele dag. Ja, verre enn vanlig da kanskje, vil noen hevde... Så får vi, eller i hvert fall jeg, håpe at jeg er bedre i morgen. Føles litt dumt å reise langt bort for å være med på møte og så ender man opp sylta som grisen. Sjekket litt hvem som skulle være med. Nesten bare høye sjefer. Skjelve... Så jeg måtte tenke gjennom saker og ting en gang til. For man vil jo gjøre et godt inntrykk. Så får vi se om møtet blir på engelsk eller svensk. Minst en finne med, så man vet aldri. Vet ikke helt hva som er verst heller... Jo, forresten, svensk er nok verst, for da er det bare, i beste fall, finnen og jeg som snakker fremmedspråk.

Ikke noen flere uønskede SMSer... det er jo positivt!

Antal sider skrevet = 0

Tenkepause...

Egentlig ville jeg skrive mer om ferien og hvordan det er å komme tilbake på jobb, men det blir ikke noe av. Så da skriver jeg om tenkepauser i steden.

For noen dager siden kom jeg med et forslag til frøken Salg. Det var slett ikke noe uanstendig forslag, det var sterkt knyttet til vårt arbeid. Likevel falt det ikke i god jord. Frøken Salg syns det virket tungvint og unødvendig og at det absolut ikke var noe vi burde legge tid på. Så jeg tenkte for meg selv av det var jo synd. For det var et god forslag. Ikke noe oppsiktsvekkende, men en ganske naturlig ting å gjøre. Derfor litt underlig at jeg møtte en slik motbør.

Så, nå, noen dager senere skriver hun i en e-post at, jo, hun syns mitt forslag faktisk er veldig bra og lurer på hva vi må gjøre for å kunne realisere det nå, før messen vi skal på om noen uker. Ser man det, tenker jeg, av og til hjelper det å sove på saker. Og frøken Slag er slett ikke den eneste som behøver det. Jeg kjenner flere...

Så dagens moral er at selv om ditt forslag ikke mottas med umiddelbar hyllest skal du ikke gi opp. Kanskje trenger de andre litt tid på å fordøye forslaget, bli fortrolig med det og, som noen, spesielt sjefer gjør, gjøre det til sitt eget...