Døden kom nærmere...

I år kom døden nærmere og la seg som ett dempende teppe over julefeiringen. Det begynte i slutten av november, da et vennepar mistet sitt barn. Ord blir fattige da. Selv om man er langt borte får man forsøke å være der for dem. Så godt det går. På telefon. Heldigvis har de familie, venner og støtteapparat rundt seg. Og oss, i andre enden av telefonen, eller en reise unna, om de trenger litt miljøforandring.

Få dager før julaften døde min tante. Hun har vært syk lenge, men det var ikke før de siste ukene jeg forstod hvor nær hun faktisk var slutten. Jeg er glad jeg var hjemme forrige jul, slik tradisjonen tilsa. At jeg fikk treffe henne da. At jeg kan huske henne slik hun var når hun var frisk, ikke slik hun var den siste tiden. Tankene går selvfølgelig til den nærmeste familien, selv om det er et tomrom i mitt hjerte også. Et tomrom som sakte skal fylles med minnene av henne. Som når hun ville ha oss til å mime i juleselskapet, eller når hun etter et par glass rødvin spurte om jeg ikke skulle gifte meg snart, eller når hun hold rund meg og kalte meg for ”favorittnevø”. Snart er det begravelse og et siste farvel. Det blir både vondt og godt. Vondt fordi man må ta farvel til en man er glad i. Godt fordi man kan dele smerten med alle andre som føler det samme og fordi man kan vise sin deltagelse.

Omtrent samtidig forsvant vår alles ”onkel” på nabogården ved ”huset i skogen”. Nesten hundre år gammel ble han. Likevel kjørte han traktoren ut i skogen for å se til den. For aldri å komme tilbake. Han er fortsatt savnet. Familie og politi har lett. Med helikopter og hunder. Foreløpig uten resultat. Derfor reiser vi opp til ”huset i skogen” for å hjelpe til med letingen. Svigerfamilien har jaktet i området i tiår og kjenner skogen godt. Så nå skal det gås manngard på kryss og tvers. Letes i hver grøft og myr, under hver gren og bak hver sten. Og vi håper det ikke begynner å snø. For da må vi vente til våren.

Så jeg får legge skriveprosjektene på hyllen ennå noen dager. Bloggen får også ligge lunt i dvalen sin. Dere får bære over med meg, men jeg ønsker jeg snart kommer tilbake.

Svenske juletradisjoner...

I år er det svensk jul. Det er ikke helt det samme som norsk. Forskjellene slår begge veier. Maten er annerledes, mer som koldtbord, med juleskinke, "Janssons frestelse", små fete pølser "prinskorv", ribbebiter, sild i mange varianter, kjøttboller og mye mer. Og den samme maten spises til lunch og middag julaften, første juledag og annen juledag. Til frokost serveres bare et utvalg.

Man gir hverandre presenter også, men de heter "julklappar". Historien sier at i gamle dager satt de gavene utenfor døren hos naboen og klappet/banket på døren, for så å begi seg til neste nabo, eller hjem.

Det beste med svenske juletradisjonen er at man til hver gave skriver et lite rim som skal gi mottageren ett hint om innholdet. Det hagler av nødrim og liksomord, men av og til dukker det opp gullkorn. Selv syns jeg dette er julens høydepunkt, endelig har jeg en legitim grunn til å skrive på rim. Det beste er når man i sitt lille dikt ikke avslører innholdet før pakken åpnes, men når den vel er åpnet ser man øyeblikkelig koblingen mellom dikt og present.

Denne julen har jeg tjuvstartet. I bloggeland fant jeg et fortvilet rop om hjelp. Utfordringen var ikke til å motstå og resultatet ble disse to forslagene:

1)
Andras läppar mot din krage?
Främmande fingrar på din mage?

Nej lätt på foten är inte skoj
Använd därför denna fotboj

2)
Några vandrar från hand till hand
Andra flyger från man till man

Dessa är för lätta på foten
Då kan jag bli lite snopen

Smart det kan vara att markera
Redan innan man ska servera


Så kan dere jo gjette hva pakken inneholder...

Ambivalens...

Mitt forhold til julen er ambivalent. Innimellom får jeg et snev av julestemning. Når jeg hører en julesang, spiser en pepperkake eller drikker gløgg. Senere blir jeg kvalm av all falskhet, påklistret hyggelig stemning, stress, kjøpetvang, superkommersialisme og forventningspress som julen fører med seg. Allerede i oktober begynner sikkert de ivrigste å forberede seg til disse to tre stakkars dagene i slutten av desember. De dagene alt skal være perfekt. Alle skal være glade. Alle skal være hyggelige mot hverandre. Og blir det ikke slik forblir det en dypt bevart hemmelighet i familien. For man får ikke lov å ha en trist jul hvor alle krangler bobler opp til overflaten og kulminerer i årets krangel. Og naboene, som får sin julestemning ødelagt av skriking og banneord fra leiligheten ved siden av, de holder kjeft og går stille i dørene i hele januar. Som dere forstår. Litt ambivalent.

Lørdag fikk jeg ett lite snev av julestemning. Det krydde av folk på hele Strøget. Illum var tjukt av folk med desperate blikk på jakt ett gaver til onkel Frode og Tante Siv, for ikke å glemme de små niesene og nevøene. Cafe Norden var, ikke helt overraskende, en kokende gryte av sultne, slitne, power-shopende mennesker. Likevel lykkes det å få et bord. Og litt mat. Og en kopp kaffe og en kake. Nesten så man rullet derifra. Ut på slagfeltet igjen. Gå i kø. Manøvrere seg mellom møtende, kryssende og sinker som smågår rett foran deg. Men, akkurat disse timene, da hadde jeg litt julestemning.

Det er over nå. Etter disputasjonsmiddag, der man møter en 15 åring som sender opp mot 1000 SMS per dag, og en sløv dag med en krimroman, nettet, litt jobb og litt teve er man kurert for denne gang.