- Her, vi har forberedt et skap til deg.
- Hvilken størrelse bruker du? Hun måler meg med blikket.
- Large blir nok bra, sier jeg.
Hun tar fram en medium og en Large og holder de opp mot overkroppen min.
- Ja, det får bli Large, selv bruker jeg medium... Hun lar replikken henge litt i luften. Den spinkle damekroppen snur seg mot døren.
- Jeg venter her ute til du har skiftet...
Jeg nikker mot henne og begynner å kneppe opp skjorten. Det kjennes litt fremmed å kle av seg i en garderobe med åpne dører i begge ender og folk flyende fram og tilbake som virvelvinder forbi dørene. Ikke for at jeg ser av det sjenerte slaget, men likevel.
- Nå ble jeg vel fin, sier jeg kjekt når den grønne habitten pryder min kropp. Hun smiler skjelmsk tilbake. Hun går jo i dette hver dag, for meg er det en odde opplevelse.
- Her er operasjonssalene. Hun peker nedover en trang korridor. Grønnkledde løper fram og tilbake. Vi går inn på en sal. I hjørnet står en sykepleier og pakke opp sterilt gods. Min følgesvenn forklarer hva som skjer og viser meg papiret som dokumenterer hva de har pakket opp og hvor de skal kontrolltelle alt når operasjonen er over.
En eldre dame rulles inn på et smalt operasjonsbord. Hun skal gjøre en hysterektomi. Det er en kreftoperasjon. Jeg nikker. Vi prater litt mer om hva som skjer her inne. Hvem som gjør hva. Så begynner de å legge kateter på den gamle damen. Vi står på første benk. Jeg prøver å se bort. Ikke fordi jeg ikke tåler å se en gammel dames kjønn, men av respekt for den gamle. Jeg har jo ikke noe med operasjonen å gjøre.
Plutselig kommer operasjonslegen inn. Han hilser på min følgesvenn. Og på meg. Jeg blir helt perpleks. Håper han ikke hadde vasket seg sterilt, tenker jeg, for jeg har ikke gjort det. Han forsvinner raskt ut igjen og kommer tilbake en liten stund senere med underarmene i været. Operasjonssykepleieren hjelper ham på med hanskene. Jeg titter på min følgesvenn og nikker. Hun forstår. Jeg har sett nok. De trenger ikke flere pasienter i form av besvimte observatører. Stille sniker vi oss ut før kirurgen setter kniven i magen på pasienten.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Er dette egenopplevd? Og i så tilfelle - hvorfor var du observatør?
Jeg hadde nok også gått ut sånn omtrent samtidig, hehe. Var med da lillebror ble født for fem år siden, det var tøft nok om jeg ikke skulle se noen bli skåret i :-)
Alt jeg skriver i "Den grå hverdagen" er sant og selvopplevd. I motsetning til "Nattens mulm og mørke" der jeg bruker min fantasi, selv om jeg av og til tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Det var derfor det ble to blogger...
Jeg har hørt fødsler kan være tøffe. Jeg ville holdt meg i "hode-enden" om jeg skulle være med. Det er liksom der jeg kan hjelpe til, gjennom å klappe på hodet og holde i hånden...
Hvorfor jeg var observatør? Det inngår i jobben. Vi har et prosjekt hvor vi skal hjelpe sykehuset å analysere behovet for og muligheten til å forenkle arbeidsprosesser og innføre datastøtte.
Legg inn en kommentar