Pianist?

Jeg har hatt "konsert" for en professor på universitetet der jeg studerte. Det var en festlig tilstelning. Alle var der. Også den store kjærligheten. Dessverre var hun uoppnåelig for meg, i hvert fall da. Så for å få utløp for mitt melankolske humør satt jeg meg ved pianoet og fant trøst i tonene. Det var en langsom, stakkato og trist melodi, eller samling av tilfeldige nedtrykkinger av tangenter, som fylte foajeen der jeg satt. For meg var det den vakreste melankolske melodi jeg hadde hørt. Den var nøye avstemt til min sinnsstemning. Etter en liten stund hørte jeg at noen satt seg et stykke bak meg. Uvanlig nok snudde jeg meg ikke, men fortsatte å spille som om ingenting hadde hendt. Tenkte det var noen som hadde fått et par øl for mye og som trengte en pause i dansen. Jeg håpet jo det var "den store kjærligheten", men antok at det ikke var det... Lenge satt vi slik, jeg famlende på pianoet på leting etter toner som kan trøste min sjel og min anonyme tilhører, som jeg fornemmer, men ikke helt kan avgjøre om fortsatt sitter der eller om vedkommende stille har listet seg ut og rømt fra min kakofoni. Så plutselig hører jeg noen reise seg bak meg og ta et par steg mot meg. Jeg snur meg halvt og faller litt ut av spillingen. "Det er vakkert" sier professoren. Jeg holder på å falle av krakken i forskrekkelse. "Hva... det var ikke meningen..." er det eneste jeg klarer å stotre frem. "Ha en fortreffelig aften, nu trekker jeg meg tilbake" sier han. Stum sitter jeg og måper etter ham, der han spaserer ut i den mørke høstnatten...

Stor eller liten katastrofe, eller ingen katastrofe om vi er heldige...

Spørsmålet er ikke om jorden utsettes for en miljøkatastrofe eller ikke, men hva konsekvensene blir om vi agerer ut fra om det blir det eller ikke... En tankevekkende logisk argumentasjon som ser på konsekvensene om vi velger å gjøre noe eller ikke for å forhindre global oppvarming.

Mandag...

Så var det mandag igjen. Og ikke nok med det. Denne mandagen medførte, som den forrige, noen mindre hyggelige opplevelser. Det har begynt å utarte. At mandager faktisk har blitt mandager. På den måten mange opplever mandager. For eksempel når de kjøper bil. Å få en mandagsbil er jo ikke så heldig. Men bilen min er ingen mandagsbil, tror jeg.

Tilbake til mine mandager. Forrige mandag som en av mine ansatte og sa han hadde fått et tilbud han ikke kunne takke nei til. Tilbud om en tilsvarende jobb i samme by som han bor. Og det var ingen ting jeg kunne gjøre. Hverken øke lønnen, kjøpe et hus til han her, eller noe annet. Etter ti års pendling ville han gripe sjansen. Og jeg forstår han godt. Selv om det medfører en del hodebry for meg når en slutter, en annen er på vei til å slutte, en går på pappapermisjon i 8-9 måneder, en er grønn på vårt viktigste system. Kapasiteten synker. Så det gjelder å styre kundenes forventninger. Og salgsapparatets drømmer om hva som kan leveres. Alt dette var forrige mandag.

Så, hva skjer i dag, denne ukes mandag. Jo, min jobb-PC nekter å starte. Kanskje den tror den gjorde meg en tjeneste, slik at jeg slapp å jobbe. Den gang ei. Jobbe må man, okke som. Og i tillegg til å jobbe må man ringe supporten, vente fire timer på at en tekniker skal komme. Ja, ikke sitte og tvinne tommeltottene vente, man sørger jo for å ha litt møter, skrive møtereferat på en annen PC og gjøre litt annet forefallende arbeid, men likevel venter man utålmodig på at redningsmannen/kvinnen skal komme. Og tre minutter før de garanterte fire timene de maksimalt skal bruke er omme ringer det en fyr som sier han er på vei. Han titter litt på PCen min, der alle mine viktige dokument og all e-post med markering for oppfølging ligger, siden det ikke er plass til all min e-post på serveren. Og nåde han om han formaterer harddisken min. Da kan det hende jeg blir voldelig. At jeg tar strupetak på ham og holder til han visner hen mellom mine hender. Han gjør ikke det. Formaterer harddisken altså. Etter en samtale med leverandøren er de nesten enige om at det ikke er disken som er gåen likevel. Det bare virker sånn. Det er noe galt i filtabellen for boot-sektoren. Det gjør at harddisken ikke finner filene den leter etter når den skal starte. Så da må vi fikse på filtabellen, men det kan ikke gjøres på en kryptert harddisk, så først må vi avkryptere den. Det tar nesten tre timer, så han løper av gårde til en annen kunde. Og like før hans arbeidsdag er slutt er den ferdig. I morgen er han allerede fulltegnet, så han sender en annen. Hjelp, en ny mann som skal klå på min PC. En ny risiko. En som kan formatere harddisken min. I morgen. Men da er det tirsdag. Og tirsdager skal ikke være så triste som mandager. Det har mandagenes fagforening sørget for. Skal det skje noe trist skal det skje på en mandag. Så det så!

Så er spørsmålet hva som venter meg neste mandag. Kanskje jeg skulle ta fri. Eller kanskje ikke. De fleste ulykker skjer jo i hjemmet, så det er kanskje bedre å gå til jobben likevel...

Merkelige sammentreff...

Søkemotorernes algoritmer leter seg av og til frem til mine blogger. Det er en variert samling søkeord som gir treff.

Nattens mulm og mørke:
- metastaser i buk (Beskjeden)
- frem fra glemselen, lyrikk (Kreativ?)
- eldre cafe (På Café)
- missfoster (På Café) - nå rettet til misfoster i teksten

Den grå hverdagen:
- novellekonkurranse 2007 (En grav og gå til)
- hva tjener en forfatter (ukjent)
- deterfintmedregn (ukjent)
- vinduet novellekonkurranse (En grav og gå til)

Man kan jo undre om de finner det de leter etter hos meg. Dessverre tror jeg ikke det. Hyggelig likevel at de kommer på besøk...

I grønne klær...

- Her, vi har forberedt et skap til deg.
- Hvilken størrelse bruker du? Hun måler meg med blikket.
- Large blir nok bra, sier jeg.
Hun tar fram en medium og en Large og holder de opp mot overkroppen min.
- Ja, det får bli Large, selv bruker jeg medium... Hun lar replikken henge litt i luften. Den spinkle damekroppen snur seg mot døren.
- Jeg venter her ute til du har skiftet...
Jeg nikker mot henne og begynner å kneppe opp skjorten. Det kjennes litt fremmed å kle av seg i en garderobe med åpne dører i begge ender og folk flyende fram og tilbake som virvelvinder forbi dørene. Ikke for at jeg ser av det sjenerte slaget, men likevel.
- Nå ble jeg vel fin, sier jeg kjekt når den grønne habitten pryder min kropp. Hun smiler skjelmsk tilbake. Hun går jo i dette hver dag, for meg er det en odde opplevelse.

- Her er operasjonssalene. Hun peker nedover en trang korridor. Grønnkledde løper fram og tilbake. Vi går inn på en sal. I hjørnet står en sykepleier og pakke opp sterilt gods. Min følgesvenn forklarer hva som skjer og viser meg papiret som dokumenterer hva de har pakket opp og hvor de skal kontrolltelle alt når operasjonen er over.

En eldre dame rulles inn på et smalt operasjonsbord. Hun skal gjøre en hysterektomi. Det er en kreftoperasjon. Jeg nikker. Vi prater litt mer om hva som skjer her inne. Hvem som gjør hva. Så begynner de å legge kateter på den gamle damen. Vi står på første benk. Jeg prøver å se bort. Ikke fordi jeg ikke tåler å se en gammel dames kjønn, men av respekt for den gamle. Jeg har jo ikke noe med operasjonen å gjøre.

Plutselig kommer operasjonslegen inn. Han hilser på min følgesvenn. Og på meg. Jeg blir helt perpleks. Håper han ikke hadde vasket seg sterilt, tenker jeg, for jeg har ikke gjort det. Han forsvinner raskt ut igjen og kommer tilbake en liten stund senere med underarmene i været. Operasjonssykepleieren hjelper ham på med hanskene. Jeg titter på min følgesvenn og nikker. Hun forstår. Jeg har sett nok. De trenger ikke flere pasienter i form av besvimte observatører. Stille sniker vi oss ut før kirurgen setter kniven i magen på pasienten.

Pølse til frokost

En lang tynn mann kommer bærende på en pose rykende varme pølser. Pølsene kommer rett fra fabrikken. Utsalget åpner klokken fem om morgenen. Han dekker på med sennep og øl. Det er fredag morgen og tid for den tradisjonelle fredagspølsen, eller "Knaken" som de kaller den. Og det er ikke en hvilken som helst pølse. Det er en tjukk, grov og saftig variant som lages av en utvalgt pølsemaker. Sennepen er søtlig, ølen er bitter. Som troll av eske strømmer gamlegutta fram på slaget kvart over åtte. De tar sin pølse, en kladd sennep og ett glass med øl. I over 30 år har de holdt på. Og ikke kommer de slutte med det første heller.

Tallkunster...

Noen ganger kan tall være mer enn bare tall. Som for eksempel som dette.



Tallet Π (pi - alias 3.14 eller omkretsen av en sirkel delt på diameteren) her presentert med 240 x 120 desimaler.

To bilder, en by...

For mange år siden arvet jeg morfars gamle kamera. Et lite, solid og velbrukt kamera han brukte når han reiste rundt som journalist og tok bilde av menneskene han møtte på sin vei og stedene han var. Nysgjerrig som jeg er måtte det prøves. Med svart/hvit film. Nå er bildene scannet og beskåret. Dessverre tror jeg at jeg kastet kameraet. Det angrer jeg på nå. Jeg får glede meg over bildene. Noen som kjenner seg igjen?