Pianist?

Jeg har hatt "konsert" for en professor på universitetet der jeg studerte. Det var en festlig tilstelning. Alle var der. Også den store kjærligheten. Dessverre var hun uoppnåelig for meg, i hvert fall da. Så for å få utløp for mitt melankolske humør satt jeg meg ved pianoet og fant trøst i tonene. Det var en langsom, stakkato og trist melodi, eller samling av tilfeldige nedtrykkinger av tangenter, som fylte foajeen der jeg satt. For meg var det den vakreste melankolske melodi jeg hadde hørt. Den var nøye avstemt til min sinnsstemning. Etter en liten stund hørte jeg at noen satt seg et stykke bak meg. Uvanlig nok snudde jeg meg ikke, men fortsatte å spille som om ingenting hadde hendt. Tenkte det var noen som hadde fått et par øl for mye og som trengte en pause i dansen. Jeg håpet jo det var "den store kjærligheten", men antok at det ikke var det... Lenge satt vi slik, jeg famlende på pianoet på leting etter toner som kan trøste min sjel og min anonyme tilhører, som jeg fornemmer, men ikke helt kan avgjøre om fortsatt sitter der eller om vedkommende stille har listet seg ut og rømt fra min kakofoni. Så plutselig hører jeg noen reise seg bak meg og ta et par steg mot meg. Jeg snur meg halvt og faller litt ut av spillingen. "Det er vakkert" sier professoren. Jeg holder på å falle av krakken i forskrekkelse. "Hva... det var ikke meningen..." er det eneste jeg klarer å stotre frem. "Ha en fortreffelig aften, nu trekker jeg meg tilbake" sier han. Stum sitter jeg og måper etter ham, der han spaserer ut i den mørke høstnatten...