Døden kom nærmere...

I år kom døden nærmere og la seg som ett dempende teppe over julefeiringen. Det begynte i slutten av november, da et vennepar mistet sitt barn. Ord blir fattige da. Selv om man er langt borte får man forsøke å være der for dem. Så godt det går. På telefon. Heldigvis har de familie, venner og støtteapparat rundt seg. Og oss, i andre enden av telefonen, eller en reise unna, om de trenger litt miljøforandring.

Få dager før julaften døde min tante. Hun har vært syk lenge, men det var ikke før de siste ukene jeg forstod hvor nær hun faktisk var slutten. Jeg er glad jeg var hjemme forrige jul, slik tradisjonen tilsa. At jeg fikk treffe henne da. At jeg kan huske henne slik hun var når hun var frisk, ikke slik hun var den siste tiden. Tankene går selvfølgelig til den nærmeste familien, selv om det er et tomrom i mitt hjerte også. Et tomrom som sakte skal fylles med minnene av henne. Som når hun ville ha oss til å mime i juleselskapet, eller når hun etter et par glass rødvin spurte om jeg ikke skulle gifte meg snart, eller når hun hold rund meg og kalte meg for ”favorittnevø”. Snart er det begravelse og et siste farvel. Det blir både vondt og godt. Vondt fordi man må ta farvel til en man er glad i. Godt fordi man kan dele smerten med alle andre som føler det samme og fordi man kan vise sin deltagelse.

Omtrent samtidig forsvant vår alles ”onkel” på nabogården ved ”huset i skogen”. Nesten hundre år gammel ble han. Likevel kjørte han traktoren ut i skogen for å se til den. For aldri å komme tilbake. Han er fortsatt savnet. Familie og politi har lett. Med helikopter og hunder. Foreløpig uten resultat. Derfor reiser vi opp til ”huset i skogen” for å hjelpe til med letingen. Svigerfamilien har jaktet i området i tiår og kjenner skogen godt. Så nå skal det gås manngard på kryss og tvers. Letes i hver grøft og myr, under hver gren og bak hver sten. Og vi håper det ikke begynner å snø. For da må vi vente til våren.

Så jeg får legge skriveprosjektene på hyllen ennå noen dager. Bloggen får også ligge lunt i dvalen sin. Dere får bære over med meg, men jeg ønsker jeg snart kommer tilbake.