Hummer og kanari og navlelo

Over 300 besøkende på Nattens mulm og mørke. Bare i dag. Ny rekord. Jeg har jukset. Fant en artikkel om Ari på Nettavisen. La inn en kommentar med link til Trist som filleren. Sånn går det når bøygen vokser en over hodet og det eneste man klarer å skrive er banalt og platt i ett tafatt forsøk på å gå rundt.

I ren desperasjon leter jeg i gamle notater. Jeg skriver notatene inn på PC-en. For å ikke miste motet. Da føles det som jeg skriver. Eller. Ikke helt. Jeg taster da litt. For jeg endrer ikke. Jeg produserer ikke. Jeg endrer bare medium. Flytter det. Fra et ark til en fil. Tar en digital kopi. Agerer min egen sekretær.

Jeg skrev "navlelo" i tittelen. Sånn helt på tampen. Etter at jeg hadde begynt å skrive. Det snek seg inn. Fra min underbevissthet smøg det seg ned i fingrene. Overtalte de til å bevege seg i eksakt det bestemte mønsteret som former ordet. Uten å gjøre min bevissthet klar over det. Egentlig liker jeg ikke ordet. Det forekommer meg som noe av det minst tiltalende jeg kan tenke meg. Likevel får ordet stå der. Til spott og spe. For bloggen har blitt litt mye sånn. Helt av seg selv. Med min gode hjelp. Utformet av min ubevisste bevissthet. Eller bevisste ubevissthet.

Det er lenge til neste gang jeg bruker ordet igjen. Om det ikke sniker seg inn i en historie hvor jeg ikke kan stenge det ute. Hvor det bare må få være med. På samme måte som en nakenscene i en Hollywoodfilm. Som bare må være med. For det kreves av handlingen. Det har ingen ting med publikum å gjøre. Handlingen må gå først. Og da må de være nakne. Eller i hvert fall vise en bar rygg. Og en antydning til noe annet. Kanskje. For det kreves av handlingen. Akkurat som ordet i overskriften. Som tvang seg fram og krevde sin plass.