Tanker om det nye året...

Så kan det nye året begynne for alvor. Forkjølelsen, eller hva det nå var, har begynt å slippe taket. Jobben venter med stabler av nye oppgaver i tillegg til den store restlisten fra før jul. Gjelder visst å prioritere om jeg skal få tid til noe annet enn jobbing fremover. Og det er nettopp det som er poenget. Jobben er ikke hele livet. I hvert fall ikke den jobben jeg har nå. I hvert fall ikke nå. Det finns viktigere ting. Faktisk. Det er bra med en fast inntekt, det er ikke det, men livet består vel av mer enn jobbing og sløving foran en skjerm, om det nå er teven eller formålsløs surfing på nettet.

Den siste tiden har gitt meg en tankevekker. Tre mennesker jeg hadde en relasjon til har gått bort. Deres liv har opphørt. De eksisterer ikke lenger som fysiske, faktiske personer. Det er kun minnene som er igjen. Minnene om disse personene som på hver sin måte innvirket på mitt liv. Nå har de for siste gang gjort det direkte. Fremtiden må jeg håndtere uten dem. Ikke for at det blir noe praktisk problem, men det setter ting i perspektiv. Og det er derfor jeg vil, og skal forsøke, å endre mitt eget liv. For jeg vet at en dag er det min tur. En dag er det jeg som ligger der. Livløs. Urørlig. Kald. Og den dagen vil jeg ikke angre på alt jeg ikke gjorde. Alt jeg ikke torde. Den dagen er det for sent å realisere sine drømmer.

Og jeg føler at tiden er knapp. Ikke fordi jeg er spesielt gammel. Men jeg er heller ikke ung. Og uansett, man vet aldri når dagen kommer. Bare at når dagen kommer er det for sent. Derfor vil jeg, ønsker jeg, å leve mer. Leve mer. Få mer ut av livet. Våge. Utforske. Utfordre. Ikke fortsette å drive med strømmen. Men det krever mot. Det krever fokus. Det krever at jeg tar meg selv i nakken og ikke tillater meg selv å umerkelig skli tilbake i den daglige tralten med innholdsløs underholdning og tomhet.

Det er en utfordring til meg selv. For det er ingen andre som kan gjøre det for meg.