Tidsfristen...

- Å, Skal du sende inn noe?
Hun tittet nysgjerrig på den store hvite konvolutten med forlagsnavnet skrevet så sirlig jeg kunne på forsiden. Så hun husket det altså ikke, at fristen gikk ut denne uken. Jeg tittet opp, nikket og lagde en bekreftende humming.
- Hva da? Er det noe jeg får lese?
Hvorfor skal hun bli interessert nå, tenkte jeg, nå som det er for sent å rette, for sent å skriv om, for sent å velge på nytt. Hvorfor kunne hun ikke lese det jeg beskjedent la fram til henne på steder hun ikke kunne unngå å merke det? Hvorfor la hun det bare til side. Lot det ligge å samle støv, mens hun mumlet noe om en annen gang…
- Det spiller vel ingen rolle for deg, dessuten er det for sent nå.
- Jammen.
Hun snur seg og går inn på sitt eget kontor og titter seg litt rundt. Senest i går la jeg papirene på tastaturet på PCen hennes, så det burde ikke være så vanskelig å finne.
- Er det denne?
- Speilbilde?
- Det spiller ingen rolle, det er for sent å begynne å interessere seg nå…
- Men, du sier jo ingen ting, du involverer meg jo ikke…
- Nehei, hvor mange uker siden er det jeg ba deg lese den?
- Ehh… jammen…
Jeg orket ikke påpeke at jeg også hadde fortalt om fristen, som var utsatt en gang av uforklarlig årsak. Det spilte ingen rolle. Ikke nå. Limet var slikket på. Fliken brettet ned og tommelen trykket papirsidene mot hverandre.
- Hvordan vil du jeg skal engasjere deg om du ikke vil lese det jeg skriver?
- Ehh… men du snakker jo ikke om det…
- Hva vil du jeg skal snakke om om du ikke leser?
- Nei vel, bare vær sånn…
- Ja, hva vil du jeg skal gjøre da?
Jeg trakk pusten dypt og forsøkte å telle til ti.
- Jeg kan jo ikke tvinge deg…
- Å, glem det!
Hun slang papirene på gulvet og gikk. Så ville hun ikke lese likevel…