Hjemme igjen...

Nesen har vokst til dobbel størrelse. Fargen er rød. Tett som ei potte. Heldigvis går det bra å puste gjennom munnen. Om noen dager er det over. Heldigvis. Da er det opp på sykkelen igjen. Bare tre mil denne uken. Blir ikke mye trim av det.

Våkner en time for tidlig. Datamaskinen har startet. Det står tidlig opp for å rydde på harddisken. Flink maskin. Men den forstår ikke at den må være stille når den er med på hotellrommet. Så den durer i vei. Så jeg står opp og tvinger den i sovemodus igjen. Og den sovner heldigvis på kommando.

Hotellfrokost. Fristelser. Egg. Bacon. Pølser. Men vis av erfaring har man lært seg at man skal spise det samme som hjemme. To skiver brød, ett glass melk og en kopp te. Men møtet skulle vare til ett. Og det stod ingen ting om lunch. Så det er nok best å spise en ekstra brødskive. Og, der snek det seg visst med ett knekkebrød også. Om jeg legger noen agurkskiver over leverposteien.

Møte. Svensker og finner. Og en enslig nordmann. Svensk og engelsk i skjønn forening. Det er like godt å kaste seg ut i det. Og når møtet er over oppdager jeg at jeg har pratet en masse med min nasale, litt hese forkjølelsesstemme. Og flere av disse høye sjefene har sittet der musestille. Det har kanskje sine fordeler å ha erfaring fra lignende organisasjoner og se ting på en ny måte. Så får vi se hva som skjer. Hva de tar tak i. Og hva som fortsatt kommer til å være som det alltid har vært. På en måte avgjør det om jeg skal bli eller om jeg skal søke meg ett annet sted. For jeg vet det finnes steder som fungerer bedre. Men også de steder som er verre.

Dagens helt heter Ylva:
Forsiktig snek jeg meg fram til skranken på gaten. Der stod Ylva.
- Er flyet fullt, spurte jeg forsiktig.
- Nei.
- Jeg har billett til ett senere fly, tror du det finns noen mulighet for å endre den...
- Ja, det kanskje lar seg gjøre.
Jeg gir henne boardingkortet.
- Men egentlig skal det jo ikke gå, sier hun
- Jeg vet, sier jeg, men det hadde vært veldig fint, vi ble ferdige litt tidligere enn planlagt...
- Vi fikser det. Et lite smil lurer seg frem. Jeg kjenner kroppen blir lettere. To timer venting på flyplassen er ikke det jeg drømmer om nå.
- Tusen takk!

Antall skrevne sider: Denne... ;-)