mandag 3. september 2007
Plutselig tilbake...
Ja, så var hovedstadsbesøket over. Like plutselig som det kom. Og helgen forsvant i Hovedstaden. Gjensynet med gamle klassekammerater var jo på en måte interessant, men på en annen måte ikke så veldig spennende. Man treffer folk man ikke har sett på mange år. Man snakker litt om hva som har skjedd, litt om hva man husker fra den gangen for lenge siden. Og så er man på en måte ferdig. Og det er en masse mennesker man ikke snakket med for mange år siden. Hvor det eneste dere har felles er at dere gikk på samme skole samtidig og ikke snakket sammen. Og er man ikke spesielt sosial eller utadrettet er det jo begrenset hvor mange slike man snakker med. Og om ikke det var nok så blir man forfulgt av X-er. Som man kanskje, når alt kommer til alt, er ganske glad for er X-er. Men ut over det var det jo hyggelig...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Slike reunions ligger bedre for enkelte, noen har det i selve muskulaturen at det er grenseløst flott og feiende fantastisk å få mimre over tider som har vært. Andre av oss (eh ja, f.eks meg) kan oftest styre begeistringen. Det er nå en ting om det faller naturlig fordi man har opprettholdt kontakten, men å sette seg ned å snakke bare for å snakke med slike man en gang vekslet tre ord med i løpet av et helt år, njaaa... Ikke så ivrig der, kjenner jeg.
Lurer forresten på om jeg et eller annet sted kjenner antydninger til å være flau? Det KAN jo være at jeg har sagt eller gjort noe for 15-20 år siden som jeg slett ikke mener idag og kanskje husker vedkommede akkurat dette... O noia!
Nettopp. Noe man har sagt eller gjort. Eller noen man var sammen med på det tidspunktet, og som man ikke er veldig stolt av i dag... Men det forsterker følelsen av å ha tatt riktig beslutning den gangen for lenge siden, beslutningen som gjorde at X-en ble nettopp det, en X.
Veldig glad jeg lokket med en studiekamerat jeg har god kontakt med nå, men som jeg knapt kjente på gymnaset. Uten han hadde jeg følt meg helt fortapt...
En ting jeg fant ut var at jeg klarer meg godt uten disse menneskene... Og jeg bryr meg ikke om hva de syns om meg...
Legg inn en kommentar